• Nynorsk
  • English

Universitetet i Bergen

Search form

Geofysisk Institutt

Geofysisk Institutt, en grunnstein i naturforskningens nyere historie i Bergen.

Da professor emeritus Knut Fægri (1909–2001) ble bedt om å skrive bokens kapittel om naturfagpionerene i Hordaland, svarte han umiddelbart ja. Dette ble noe av det siste han skrev før han døde, 92 år gammel. I kjent fægrisk språkdrakt presenteres noen av de vitenskapsmenn som, i tiden fram mot dannelsen av Universitetet i Bergen, gikk foran i studiet av vestlandsnaturen.

Selv kom Knut Fægri til å bli en av de største naturfaglige pionerene på 1900- tallet med sin utvikling og anvendelse av pollenanalyse. Han var også en av de viktigste formidlerne av naturfaget. Slik føyer han seg inn i en lang tradisjon ved Bergens Museum, senere Universitetet i Bergen. Herfra ble blant annet tidsskriftet Naturen redigert fra 1887, ti år etter at det ble grunnlagt i Kristiania av geologen Hans Reusch. Reusch selv, og siden «Kolderupene» Carl Fredrik og Niels- Henrik, også geologer, gjorde det til en kunst å formidle forskningsresultater i skarp og elegant penneføring. Å føre videre dette arbeidet var alltid en av Knut Fægris uttalte visjoner, noe han også fikk rik anledning til som redaktør av Naturen i 30 år.

Fægri rakk bare å levere utkastet til kapitlet med kommentarer i teksten der han hadde tenkt å hente inn flere navn. De er nå føyd til av redaksjonen, som også har utarbeidet rammetekster og figurtekster.

Vestlandets natur utforskes

Så lenge det ikke fantes noe lærdomssete på universitetsnivå i Vest-Norge, var utforskningen av denne avsidesliggende landsdel mer eller mindre tilfeldig. Lokale amatører og embetsmenn fra andre landsdeler kom med spredte bidrag, for en stor del avhengig av deres personlige preferanser og kunnskaper. Helt frem til midten av 1800-tallet var det først og fremst prestestanden og etter hvert også legeyrket som fostret de første naturviterne. Det er ikke mange navn å nevne verken fra dansketiden eller i unionstidens første halvsekel. Vest-Norges spesielle karakter var det ikke så mange som hadde klart for seg, og enda mindre forstod de den. Biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan (1698–1764), var egentlig dansk; han hadde en atskillig bredere naturvitenskaplig bakgrunn enn våre dagers teologer. Da han noe ufrivillig tiltrådte sitt bispedømme i 1747, ble han så overveldet av dets natur at han brukte mye av sitt liv på å skrive Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (1752), der han sammenfattet det man hadde av konkrete kunnskaper. Mye var det ikke, men verket ble likevel en milepæl i utviklingen av kunnskapen om vårt lands, og ikke minst, Vestlandets, natur.

Botanisk forskning i 200 år

Da den tyskfødte botanikeren Georg C. Oeder (1728–1791) unnfanget ideen til det som vi kjenner som Flora Danica, var hans planer nokså urealistiske, og Oeder selv forsvant snart ut av bildet. Men ideen om floraen bestod, og da en bergensfødt botaniker, Martin Vahl (1749–1804), fikk styringen med Flora Danica, kom Norge rikelig med. Allerede i floraens første hefte behandles 60 arter, derav 10 felles for begge riker. Resten var rent norske. Det må forresten innrømmes at de fleste var fjellplanter, selv om vestkysten også var representert. Det var i alle fall en begynnelse, og det var nok den som ga støtet til følgende århundres ivrige samlervirksomhet og til den voksende botaniske forståelse for Vestlandets spesielle natur, der norske botanikere som kom reisende østfra, slik som far og sønn Mathias (1789–1862) og Axel Blytt (1843–1898), og Johannes Musæus Norman (1823–1903), ga viktige bidrag. Særlig i botanikken var det i 19. århundre et sterkt misforhold mellom den forskning som skyldtes fremmede, og den som skyldtes lokale forskere. Egentlig fantes det ingen av siste kategori. Jørgren Brunchorst (1862–1917) var den første lokale profesjonist, men han ble så opptatt med Bergens Museum i sin alminnelighet at han kom til å spille en liten rolle for utforskningen av landet.

Først med ansettelsen av Jens Holmboe (1880–1943) ved Bergens Museum i 1906 fikk botanikken et fast holdepunkt i Vest- Norge, og særlig i Hordaland. At vestkystens flora var særpreget, hadde det foregående århundres botanikere fått klart for seg, ikke minst de mange svenske samlere som gikk på sommerbeite i våre plantelokaliteter. Men Holmboe så at det måtte en intensiv,omfattende lokalforskning til for at man skulle få et grunnlag for kausalforskning. Etterfølgeren, Rolf Nordhagen (1894–1979), videreutviklet metodene fra rent topografisk registrering til også å omfatte historiske og plantesosiologiske problem.

I tillegg til dette kom den plantefysiologiske forskning, representert ved Oscar Hagem (1885–1982). Også han ble interessert i problematikken om plantenes utbredelse og forekomst på Vestlandet sammenlignet med deres generelle forekomst, og trakk de praktiske konsekvenser av sine studier, særlig for skogplantingen.

Zoologiens banebrytere

Mens botanikere stort sett konsentrerte seg om landjorden – det fantes lenge omtrent ingen algeforskere – ble det sjøen for zoologene. Allerede Bergens Museums grunnlegger, Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), forstod viktigheten av å øke kunnskapen om havets fauna. Dels foretok Christie egne innsamlinger, og dels sendte han andre av gårde. Han fikk også reisende naturforskere til å legge turen innom Bergen. En av dem var baron M.W. Von Düben, som etter sitt besøk i 1843–1844 skriver at den zoologiske samlingen han har sett her står over enhver samling av den art som noen gang har eksistert i Norge. Christie samarbeidet også med den marinbiologiske soknepresten i Manger, Michael Sars (1805–1869). Fridtjof Nansen (1861–1930) kom til Bergen som konservator i zoologi ved museet i 1882, men det ble en kortvarig karriere av liten betydning for utforskningen av Hordalands fauna. Derimot var han en viktig pådriver for etableringen av Biologisk stasjon, som fikk sine første lokaler på Marineholmen.

Marinbiologien forble den toneangivende del av zoologien, særlig i og med den utvikling den senere fikk under dansken August Brinkmanns (1878–1940) ledelse av Bergens Museums zoologiske avdeling og den marinbiologiske stasjonen på Herdla. Stort sett var det zoologiske miljø i Bergen i det 19. århundre vitenskapelig mye sterkere enn de andre, med forskere som har gitt viktige bidrag til kjennskapet til landsdelens marine fauna: Johan Koren (1809–1885), Daniel C. Danielsen (1815–1894) og G.H. Armauer Hansen (1841–1912). En annen som fortjener å bli nevnt i denne sammenhengen, er Herman Friele (1838–1921), velstående kjøpmann og engasjert amatørzoolog med snegler som spesialitet. Han ble Danielsens ivrige støttespiller i hans bestrebelser på å omforme museet til en profesjonell naturvitenskapelig institusjon. Fra denne tiden vant også annenkonservator Olaf Jensen (1847–1887) seg et navn. Bløtdyr og igler var hans spesiale, men det var fremfor alt hans ry som den beste museumsmann knyttet til De naturhistoriske samlinger som har gjort ham kjent. Jensens fører til de zoologiske utstillingene var så god at den ble benyttet etter at utstillingene ble flyttet om etter ombyggingen i 1898.

Parallelt med det rent vitenskapelige zoologiske miljøet ved Bergens Museum vokste det i tiden rundt århundreskiftet, dels samarbeidende, dels i bitter og uforsonlig strid, opp et annet miljø, nemlig det fiskeribiologiske med Johan Hjort (1869–1948) som den vitenskapelige hovedfigur, og med Fridtjof Nansen som en av de viktigste støttespillerne. Selv om fiskeriforskningen i liten grad har vært geografisk definert, har Fiskeridirektoratets vitenskapsmenn spilt en stor rolle i utforskningen av denne del av landet. Studier av lokale fiskestammer og skjellforekomster har vært av betydning også for forståelsen av generelle biologiske forhold. Den til dels bitre strid mellom museet og direktoratet, som i starten knyttet seg til lokalisering av fiskeriundersøkelsene (Kristiania eller Bergen), vektleggelsen av musealt arbeid i forhold til havforskning og satsing på zoologi i forhold til botanikk, utviklet seg etter hvert til et fruktbart samarbeid.

Til denne perioden i Bergens zoologiske miljø hører også en norsk forsker som, selv om han ble en av de store i zoologien, er glemt her hjemme: Leonhard Stejneger (1851–1943) som, uten fast ansettelse i noen år, arbeidet innenfor vårt zoologiske miljø, og som i sin Bergens-tid skrev en del originale arbeider, blant annet Bidrag til Vestlandets ornithologiske fauna. Han utvandret senere til USA og endte som direktør ved Smithsonian-instituttet

Bergen – den moderne meteorologis vugge

Tiden rundt 1900 var i det hele tatt vekstår for det vitenskapelige miljøet i Bergen. I løpet av få år oppstod flere nye miljøer som kom til å prestere noe av det ypperste innen forskning i sin tid. Norges Fiskeristyrelse (fra 1906 Fiskeridirektoratet) med Hjort i sentrum utgjorde et tyngdepunkt, men i forlengelsen vokste det etter hvert frem et geofysisk institutt i Bergen. Instituttets første styrer, Bjørn Helland-Hansen (1877–1957), gjorde banebrytende arbeider innen fysisk oseanografi gjennom metoder for å beregne havets strømningsmønstre.

Til Geofysisk institutt kom også Vilhelm Frimann Koren Bjerknes (1862–1951) samme år som instituttet ble opprettet, i 1917. Her utviklet han den etter hvert verdenskjente Bergensskolen i meteorologi. En av de viktigste premissene for godt fiske er mulighet til på mest mulig nøyaktig vis å forutse været. Alle med en viss tilknytning til Vestlandet vet hvor uforutsigbart været synes å være. For Bjerknes og hans elever var det de praktiske og teoretiske problemstillinger ved værvarslingen som stod i sentrum i forskningen. Det var også han som tok initiativet til å opprette Værvarslinga på Vestlandet.

Geologi – ung vitenskap i gammelt fjell

Berggrunnsgeologien fikk en forholdsvis sen start på Vestlandet, selv om bergenseren Hans Reusch (1852–1922), som var direktør for Norges Geologiske Undersøkelser, skrev et par meget viktige arbeider fra sin barn-doms trakter. Blant annet påviste han fossiler i sterkt omdannete bergarter, og viste at fossilene var yngre enn grunnfjellet. Dette var den gang noe nytt og vakte stor oppsikt. Ideene fra Bergenstraktene tok han med seg til Hardangervidda, der hans kartlegging bidrog til at skyvedekketeorien fikk fotfeste.

Med dette hederlige unntak holdt de fleste norske berggrunnsgeologer helt frem til tidlig på 1900-tallet seg klokelig vekke fra Vestlandets intrikate geologi, som først senere tids kunnskaper og metoder har vært i stand til å utrede. Det fantes fra gammelt en ganske liten geologisk amatørsamling på Bergens Museum, men det var først etter at Carl Fredrik Kolderup (1869–1942) gradvis ble sterkere knyttet til museet og fra 1914 til 1939 også var institusjonens mektige sjef, at det ble skikk på denne delen av geologien. C.F. Kolderup og hans sønn Nielshenrik (1898–1971) og deres mange elever og medarbeidere kartla etterhånden den vestnorske berggrunnen, og det gikk også ut fra mineralgeologisk avdeling en rekke avhandlinger av mer generell art.

Andre av Reuschs arbeider – blant annet kartleggingen av jettegryter og studier av landformene, ikke minst strandflaten – kom til å få betydning for forskningen innen den nyere vitenskapsgrenen kvartærgeologi. En annen bergenser, Amund Helland (1846–1918), professor i geologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania fra 1885, var også tidlig ute, blant annet med artikler om mineralforekomster og gruvedrift, og om dannelse av fjorder og botner. Men fremfor alt er det hans hovedverk Norges land og folk i 39 bind som har gjort hans navn kjent. Om ikke Nansen gjorde seg spesielt bemerket i zoologien, kom hans senere arbeid med å kartlegge strandflaten i fylket til å bli stående som et referanseverk innen kvartærgeologi. Mindre kjent er statsgeolog ved Norges Geologiske Undersøkelser, Johan Rekstads (1852–1934) avhandlinger. Hans breobservasjoner tidlig på 1900-tallet, blant annet fra Folgefonna, er viktige i rekonstruksjonen av brebevegelser i nyere tid. Rekstad var en habil fotograf og var en av de første geologene som brukte kameraet aktivt i sin vitenskapelige dokumentasjon.

Universitetets grunnvoll

Fremveksten av det naturvitenskapelige miljø og undersøkelsen av Vestlandets naturforhold siden Bergens Museum ble grunnlagt i 1825, hadde foregått nokså planløst, ad de veier som til enhver tid stod åpne, og tilsynelatende dirigert av tilfeldigheter. Dog var det innenfor sin begrensning kraftig og virksomt, og dannet ved overgangen til Universitetet i Bergen en solid grunnvoll for den nye tids mer omfattende programmer.

  • Niels Hertzberg

Niels Hertzberg (1759–1841)

Som sønn av den kjente «potetpresten» Peder Harboe Hertzberg i Finnås på Bømlo vokste Niels Hertzberg opp i et miljø med sterke interesser også utenfor det teologiske. Med ønske om å bli landmåler drog han til København for å begynne studier, men ble overtalt til å ta fatt på teologien. En lang prestegjerning i Hardanger ble kombinert med et imponerende spekter av verdslige aktiviteter. Han praktiserte som «medicus» og gjennomførte i 1802 dr. Jenners vaksinasjonsprogram mot kopper i det meste av Hordaland. Han drev studier i astronomi, fysikk og meteorologi, lagde en elektrisitetsmaskin og et planetarium, og var gartner, landmåler og jordskiftedommer i amtet. Han var også politisk interessert og var valgt inn som stortingsmann i 1814. Hans meteorologiske dagbøker med den eldste norske observasjonsserien av temperatur og lufttrykk er kanskje likevel det som har gjort ham mest kjent. Instrumentene han brukte, lagde han selv, både barometer og termometer. Instrumentene var så gode at han også lagde tilsvarende til andre, blant annet observateur Bohr i Bergen og professor Hansteen i Christiania.
 

  • Wilhelm Frimann Koren Christie

Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849)

W.F.K. Christie var ikke bare grunnlegger av Bergens Museum, og dermed den første vitenskapelige institusjonen i Bergen. Fram til sin død i 1849 bar han praktisk talt hele museets utvikling på sine skuldrer. I en rekke år representerte han naturvitenskapen i museumsbestyrelsen. Han preparerte, konserverte og førte protokoller. Det var den marine faunaen som opptok ham mest, ikke uten grunn siden den også er svært tilgjengelig fra Bergen. Med dette som utgangspunkt sendte han blant annet ut et kortfattet sirkulær med en veiledning til å samle inn «Naturgjenstande, som fanges i Søen» i 1839. Den skal ha gjort stor nytte i oppbyggingen av samlingene.

  • Michael Sars

Michael Sars (1805–1869)

Det skal ha hendt at Michael Sars glemte søndagsgudstjenesten i sin iver etter å hente opp merkverdigheter fra havets bunn. At han utdannet seg som teolog, skyldtes at han måtte ha et levebrød, heter det i biografiene, for det var zoologi og framfor alt paleontologi Michael Sars trakk mot, først på Katedralskolen i Bergen, og senere under studietiden i Christiania. Da han etter hvert fikk prestekall, først på Kinn ved Florø og i 1839 på Manger, kunne han drive marinzoologiske studier ved siden av embetspliktene. I 1835 utkom boken med den utfyllende tittelen Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr, som øyeblikkelig gav ham internasjonalt ry.

 

Hans beskrivelser av omvandling fra befruktet egg via larve til voksent individ for stormaneter, bløtdyr og pigghuder var banebrytende arbeider. I 1854 ble han, ved særskilt stortingsvedtak, ansatt som ekstraordinær professor i zoologi i Christiania.

  • Daniel Cornelius Danielsen

Daniel Cornelius Danielsen (1815–1894)

Danielsen er mest kjent for sine medisinske studier og for at han la grunnlaget for Armauer Hansens senere gjennombrudd i kartleggingen av leprabasillen. Hans lidenskapelige interesse for havets dyreliv er mindre påaktet, men det fikk store konsekvenser for utviklingen av et naturvitenskapelig miljø i Bergen. Som formann, siden preses i styret for Bergens Museums naturhistoriske avdeling, brakte han videre Christies visjoner. Det var også han som innledet den moderne havforskningen da han organiserte og ledet den store norske Nordhavsekspedisjonen i slutten av 1870- årene. Sammen med Johan Koren, museets første konservator, utgav han mange vitenskapelige arbeider om Vestlandets marine fauna.

  • Hans Reusch og kollegaer.

Hans Reusch (1852–1922)

Hans Reusch skal ha vært på vei hjem fra feltarbeid en heller grå dag på Vestlandet. Han stod og pirket i noen steiner med paraplyen ved Ulven i Os da han kom til å grave opp en fossil. Dette skal ifølge historien ha vært foranledningen til avhandlingen Silurfossiler og pressede Konglomerater i Bergensskifrene fra 1882. Året etter ble den oversatt til tysk og gjorde Reusch til et kjent navn blant geologer. Noen ensidig fagmann ble han derimot aldri, tross nesten et halvt århundre som bestyrer av Norges Geologiske Undersøkelser. Blant hans interesser var bildekunsten. Reusch grunnla og redigerte tidsskriftet Naturen i en tid da fotografiapparatet ennå ikke hadde tatt over som viktig redskap for geologene. Han tegnet heller det han så: jettegryter, strandflaten, meteoritter, breers vekst og minking. Også Naturhistorisk Vegbok har mange av Reusch sine habile streker. Selv om han ble hedret for sin vitenskapelige gjerning – han ble blant annet utnevnt til æresdoktor ved Oxford universitet – forble han den store folkeopplyseren.

  • Johan J. Havaas

Johan J. Havaas (1864–1956)

«Havaas var en ener. Hans livsløp vil neppe noen gang bli gjentatt,» skrev Knut Fægri i nekrologen over hobbybotanikeren. Det fortelles om Johan Havaas at han i ung alder måtte ta valget mellom bøker og tobakk. Han hadde ikke råd til begge deler. Gutten fra en fjellgård i Granvin hadde nemlig et mål om å bygge opp et helt lite vitenskapelig bibliotek. Hver søndag gikk han på tur i skog og mark sammen med vennen Sjur Selland og prøvde å identifisere alle planter og blomster. Havaas mistet aldri den glødende interessen for det som gror på marken. Etter hvert ble han også en av de viktigste kunnskapskildene for botanikerne ved Bergens Museum. Ifølge museets årsberetninger sendte han fra 1895 til 1954 inn 3962 prøver av moser og 7900 av lav, i tillegg til sopper og karplanter. Mest imponerende er eksikkatverkene han bygde opp, botaniske typesamlinger til vitenskapelig bruk, utgitt i flere mer eller mindre identiske sett av pressete herbarieplanter.

Hvorfor valgte Havaas å gjøre hobbyen til sitt livsverk? En gang ble han spurt om hva det var som grep ham sterkest under det lange forskerarbeidet. «Hvor vidunderlig plassen er utnyttet der ute – i naturen, og hvor vidunderlig sammenhengen er: Hvorledes det ene griper inn i det annet,» var svaret.

Plantesamlerene

Registrering og innsamling av planter fra slutten av 1800-tallet og utover ble gjort av dyktige enkeltpersoner, flere av dem uten formell botanisk eller akademisk utdanning, og ofte med økonomisk støtte fra Bergens Museum. Bare i museumsdirektør Brunchorsts periode økte samlingene med mer enn 40 000 enheter. Det skyldtes i første rekke lektor ved Bergen Katedralskole Eugen H. Jørgensen (1862– 1938), overlærer Jens Sjur Knutsen Selland (1867–1920) og småbruker Johan J. Havaas (1864–1956), de to sistnevnte fra Granvin. Senere kom andre til, som husmann Torkel K. Lillefosse (1868–1946) i Strandebarm, folkehøgskolelærer Jakob Naustdal (1895–1975) i Fana og likningskontorsjef Idar Langedal (1905 1992) i Modalen. Flere av dem samlet hver for seg inn mellom 20 000 og 50 000 planter. De skrev egne arbeider eller bidrog med materiale til trykte artikler om floraen i fylket.

  • Bjørn Helland-Hansen

Bjørn Helland-Hansen (1877– 1957)

«Den som har sett ham tegne inn de mest fullkomne tall på karter og snitt, eller håndtere instrumenter til sjøs, eller etter passerte 60 år å klatre opp leideren på «Altair» i ruskevær på Nord-Atlanteren, […] – må imponeres av hvordan viljen synes å kunne erstatte selv fingrene,» skrev oseanografen Håkon Mosby i minnetalen over Helland- Hansen. Da en vinterstorm ødela mange av fingrene under en nordlysekspedisjon til fjellet Halde ved Alta, fortsatte han å bruke hendene som en kunstner. At professoren besatt en vilje til å gjennomføre de planer han hadde tenkt ut, er det fremdeles konkrete bevis på i byens vitenskapelige miljøer. Blant annet var det han som kom til å drive fram Geofysisk institutt, grunnlagt i 1917. Som formann i styret ledet han også Christian Michelsens Institutt fra det ble opprettet i 1930 til han trakk seg tilbake i 1955.

  • Miranda Bødtker

Miranda Bødtker (1896–1996)

En bohem i Bergen, ble hun kalt, Miranda Bødtker. Kanskje kan hun ikke regnes som en av pionerene som utforsket Hordalands natur. At hun likevel fortjener sin plass her, bør ikke bestrides. Bødtker var legendarisk som illustratør ved Bergens Museum, senere Universitetet i Bergen. I løpet av 70 år hjalp hun utallige norske botanikere med å illustrere arbeidene deres så sirlig nøyaktig og likevel så vakkert at man fremdeles kan la seg gripe. Miranda Bødtker var en selvkritiker som ofte skrev «mislykket» i kanten på tegningene sine, og hun hadde en utholdenhet som grenset til det pedantiske. Da Rolf Nordhagen bad henne illustrere Norsk flora for ham, trodde hun først at det ville være plass til både farger og svarthvitt. Først da hun var godt i gang med arbeidet, forstod hun at det ikke var påtenkt farger i boken. Likevel fortsatte hun like standhaftig å produsere et sett i svarthvitt og ett i farger. Hun kalte dem sin egen «Norsk flora – i akvareller». De 1400 akvarellene er i dag i Bergen Museums forvaltning. Når vi blar gjennom Bødtkers arbeider, får vi også et inntrykk av den floraen som omgir oss på Vestlandet. I grind.no er Miranda Bødtker godt representert.

Tittelbladet fra Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie

Tittelbladet fra Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (1752) av Erik Pontoppidan. Verket ble skrevet mens Pontoppidan var biskop i Bergen.

Illustrasjoner, «Norske Bær – Teye Bær, Tytte Bær, Molte Bær»

Illustrasjonene, «Norske Bær – Teye Bær, Tytte Bær, Molte Bær», er typiske eksempler på biskopens sirlige strek som gjennomsyrer verket.

Fridtjof Nansen ved arbeidsbordet sitt.

Fridtjof Nansen ved arbeidsbordet sitt ved Bergens Museum fra tiden da han var konservator i zoologi ved museet.

Et av værkartene fra Bergensskolens tid.

Et av værkartene fra Bergensskolens tid – 22.9.1922, kl.08.00. Bergensskolens vitenskapelige meritter, med Vilhelm Bjerknes i spissen, hører til de største gjennombruddene i naturvitenskapene, med stor praktisk betydning

Kjentmannen og forskeren. «Vøringsfos i Hardanger»

Kjentmannen og forskeren. Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz Frich (1810–1858): «Vøringsfos i Hardanger»

  • Brunchorst, J. 1900. Bergens Museum 1825–1900.En historisk fremstilling. Bergens Museum.
  • Universitetet i Bergens historie. I–II. 1996. UiB. Universitetsforlaget.