• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

To kirkelige bygningskompleks var iøynefallende ved innseilingen til Bergen. På Holmen, nord og øst for kongsgården, lå bispesetets bygninger og anlegg: Kristkirken, den lille Kristkirken, bispegården, domkapitlets hus og i tillegg dominikanerklosteret og Apostelkirken til den kongelige kapellorganisasjonen. På vestsiden av Vågen lå erkebiskopens gård, fremdeles bevart som ruin under nåværende Nykirken.

Kristkirken og bispegården var bispedømmets sentrum og bindeledd mellom den internasjonale kirkeorganisasjonen, erkebispesetet og kirkesognet. Det var fra katedral og bispegård biskop og domkapitel styrte bispedømmet. Her ble kirkens store mangfold av virksomheter samordnet og tjenester og varestrøm mellom landsbygd og by administrert. En rekke personer holdt til i biskopens hushold, de hadde ulike arbeidsoppgaver i kirkeorganisasjonen. En mangeartet økonomisk virksomhet fylte hus, gårdsrom og veiene fra havn og nøsteanlegg på nåværende Bontelabo til ulike lagerrom og oppholdsrom i bygningene.

På 1300-tallet disponerte biskop og domkapittel den østlige og nordlige delen av Holmen med unntak av dominikanerkonventets område.

Kristkirken

Kristkirken ble bygget som biskopens katedral, der hadde han sitt sete, sin cathedra - bispestol. Kirken ble ifølge sagaen påbegynt av Olav Kyrre før 1093, men kongen kom ikke så langt i arbiedet og byggeprosessen ser ut til å ha pågått til langt ut på 1100-tallet. Magnus Erlingsson ble kronet i kirken i 1163/64, og kirken har trolig stått ferdig på denne tiden. I 1170 mottok kirken skrinet med de antatte relikviene av bispedømmets vernehelgen, Sta. Sunniva, overført fra martyrstedet Selja til Kristkirkens høyalter 7. september. På dette tidspunktet må kirken ha stått helt fullført i sin første, romanske form.

Kirken var Bergens fremste landemerke og Vestlandets viktigste helligsted og møtested gjennom hele den videre middelalderen. Kristkirken hadde ingen egen menighet, men var mønsterdannende for det kirkelige livet i hele bispedømmet, like til den ble revet i 1531 – av forsvarsstrategiske grunner.

Kirken var vigslet til treenigheten, men ble vanligvis kalt Kristkirken. Foruten høyalteret, kjenner vi til tolv altere, der kannikene hadde ansvar for det rituelle livet, dessuten var der også egne alterprester.

Vi vet svært lite sikkert om Kristkirken som bygning. Noe om den opprinnelige kirkens utforming kan vi slutte oss til ut fra den romanske byggeperioden på 1000- og 1100-tallet. Skriftlige kilder indikerer også at koret ble utvidet i andre halvdel av 1200-tallet, da den gotiske arkitekturen var rådende. Kirken må i 1320 slik ha fremstått i en kombinasjon av «tung» og «tett» romansk bygningsform og «lettere» og «smekrere» gotisk form. Arkeologiske undersøkelser i 1880-årene (Peter Blix) og 1929-31 (Gerhard Fischer) har gitt oss noen svært fragmenterte fundamentrester av kirken. Den kan ha vært 21-22 m bred, 40 m lang, med et midtskip og to sideskip – selv om alt er svært usikkert. På sørsiden lå kirkens sakristi. De beste, håndfaste opplysningene gir historikeren Edvard Edvardsen i andre halvdel av 1600-tallet, da kirkerestene fortsatt var synlige. Ifølge Edvardsen hadde kirken vært lang og bred med tykke og sterke murer med store og kvadratiske kampesteiner (kvadermur). Edvardsen mente også at vinduene hadde uthuggede hoder og «anden Billed-Værck».

Vi vet at Kristkirken hadde tårn, men vi vet ikke sikkert om dette har stått over et eventuelt tverrskipskryss (som på Nidarosdomen) eller har stått som et vesttårn (som på Stavanger domkirke). Verken arkeologisk eller skriftlig kildemateriale gir oss noe tydelig svar, og også en sammenligning med andre katedraler åpner for begge utforminger.

Kristkirken må ha vært rikt og vakkert utsmykket. Den hadde status både som bispedømmets viktigste kirke og som gravkirke for kongefamilien. Likeledes for stormenn som kunne betale for sitt og sine frenders minne, slik Eindride Simonsson påbød i sitt testamente i 1336. Det skulle mellom annet lages våpenskjold under steinbuen i Kristkirken der herr Ivar var gravlagt, og det skulle settes opp et helgenbilde av St. Kristoffer, vernehelgen for reisende. Kristkirken må ha vært fylt med tidens fremste romanske og gotiske kunstuttrykk: skulpturer, malerier i tre eller på kalkvegg, glassmalerier, skrin i gull, i elfenbein eller hvalrosstann og pyntet med edelstener. Der har vært liturgisk utstyr som røkelseskar og lysestaker ved alle altrene, fargerike billedfortellende frontaler i tre foran altrene med framstillinger som viste til bibel- og helgenhistorien, med i særdeleshet Kristus og Maria. Ved den sentrale og mest synlige plassen, høyalteret, har Sta. Sunnivas påkostede helgenskrin glitret i soltråler og blafrende lys. Bispedømmets egen skytshelgen var nok i tillegg fremstilt i bilder og skulptur ved det alteret som vi vet bar hennes navn.

Kristkirken var helligsted – og møtested for et myldrende folkeliv, under høytider, i hverdagen, i fredelige tider og når fiender truet, enten det var sjørøvere eller pest.

Kristkirken med Sunnivaskrinet var også et viktig reisemål for pilegrimer. Foran skrinet knelte angrende syndere, syke mennesker – og reiselystne eventyrere. Den liturgiske duften av røkelse og vokslys har fylt sansene mens presteskapet framsa sine bønner, ofte til toner av gregorianske melodier. På hver sin måte har den legendariske og vakre helgendronningen Sunniva og den majestetiske Kristkirken skapt tiltrekning og gitt autoritet til kirkens budskap og kirkens menn.

Katedralen og bispedømmet har vært grunnleggende for utviklingen av Bergen, byen vi i 1320 gjerne kan kalle de mange kirkers stad, med sine over 20 kirker og kapeller, inkludert hospitaler og de 5 klostrene. Holmen, med sine kirkelige og kongelige anlegg, var en smeltedigel for kirken og byen.

Kristkirkegården var den kanskje viktigste byarenaen for ulike transaksjoner, like fra 1100-tallet som et viktig offentlig samlingssted, også brukt for tingsamlinger og riksmøter.

Sør for Kristkirken og foran bispegården lå Den lille Kristkirken, som også var vigslet treenigheten. Den skal ifølge sagaen ha stått ferdig alt i Olav Kyrres tid, altså før 1093. Kirken var opprinnelig en trebygning som senere ble erstattet med en steinbygning. I 1320 var den sognekirke for bordfaste menn i kongsgården, alle arbeidsmenn og alle som hadde hus og kost i kongsgården.

Bispegården

Kristkirken og bispegården var ikke bare midtpunkt for kirkens religiøse og rituelle liv, men også for kirkens økonomiske og juridiske virksomheter.

Etter opplysninger i Sverres saga lå bispegården øst for Kristkirken og kongsgården, mot Veisan og Sverresborg. Hovedbygningene lå rundt en gårdsplass, antakelig omsluttet de et etter hvert innelukket rektangulært tun, et atrium, på lignende vis som erkebispegårdens bygninger i senmiddelalderens Trondheim.

Selve bispegården var et stormannspalass, etter europeisk mønster. Deler av gården var i to etasjer. Biskopen hadde sitt eget private kapell over porten. Målstuen, konsistoriumet, var et viktig møte- og rettslokale, mellom annet for biskop og domkapittel. Her stod biskopen fram som dommer, slik han også gjorde i Kristkirkens sakristi. Det var i målstuen rettsaker oftest ble avgjort. Biskopen hadde domsrett i saker etter kristenretten og i saker der prester var innblandet.

I tilknytning til domsvirksomheten hadde biskopen også et eget fengsel.

Rommene for store forsamlinger og representasjon var orientert etter lysforholdene og årstidene med en egen sommerhall og vinterhall.

Biskopens steinherberge er også nevnt i forbindelse med rettslige gjøremål, og kan i tillegg ha gitt husly for tilreisende.

I bispegården var det en rekke soverom, for biskop, hushold og gjester. Biskopen hadde sin egen sovestue, og der var også areal i bispegården for såkalt provent - husly og opphold for lekfolk. Sovestuen nevnes i forbindelse med domsavsigelser. Muligens var sovestuen knyttet til målstuen, et rom av mer privat og et med offentlig karakter knyttet sammen. I så fall lå disse to rommene ved siden av hverandre i bispegårdens annenetasje.

I 1329 hadde biskopen det vi kan kalle en biskopshird, med 40 væpnede sveiner, disse kan også ha hatt tilhold ute i byen. I biskopens gard var det loft og buer og ulike lagerlokaler for varer til bruk i husholdet eller inntekter til bispesetet som gjerne ble sendt videre med biskopens skip.

I nord, i viken mot det senere Bontelabo og i nærheten av dominikanerklosteret, lå biskopens eget naust og biskopsbrygge. Her lå ikke båter bare fortøyd, her ble det også bygget skip i bisperegi.

Det var stor aktivitet i havneområdet, med skipsbygging og med lasting og lossing av varer, fra biskopens handelsskip. Her må ha vært areal for både bygging, lagring av byggematerialer, tømmer og jern, tauverk og vadmål. Lagring av varer, mellom annet fra landskyld og bispetiende har trengt plass enten i havneområdet eller i bispegården, som den smørkjelleren vi hører om i 1301. Ved visitas i bispedømmet ble store mengder naturalia brakt til bispegården fra biskopens fjerdingskirker.

Nord for bispegården og nordøst for den lille Kristkirken lå flere hus som biskop Audfinn bygde og gav til dronning Isabella i 1324.

Som religiøst sentrum og som sentralsted for en stor juridisk og økonomisk virksomhet, har de kirkelige anleggene vært arena for stor aktivitet og et myldrende liv.

Domkapitlets hus

Domkapitlets bygninger må ha ligget i nærheten av Kristkirkegården, mellom Kristkirken og bispegården og nordvest for Dominikanerkonventet. Biskopen i Bergen hadde i 1320 et mektig bisperåd, med 12 lærde kanniker som var viktige i styringen av det vidstrakte bispedømmet. De skulle gi sitt råd (concilium) og sitt samtykke (consensus) ved særlig viktige avgjørelser for bispedømmet. De deltok på visitas, var viktige i biskopens rettslige virksomhet og hadde ansvar for opplæringen av presteemner, ved Katedralskolen. Skolen lå trolig mellom Kristkirken og bispegården, i tilknytning til Domkapitlets hus.

Kannikene hadde flere hus, med plass til sine ulike virksomheter, også egne økonomiske interesser. Vi må tenke oss dette anlegget som en egen gard, med areal og omfang i alle fall tilsvarende kannikgården i Stavanger, som også lå like ved katedral og bispegård. Her vet vi at det både var setestuer, refektorium og kjøkken og trolig areal for proventfolk, som hadde kost og losji i kannikgården.

Arealbehov og markeringsbehov kunne stundom vekke strid og ergrelse. Slik det var da kannikene i 1247 hadde reist opp såkalte priveter eller avtreder på vigslet kirkegård og like ved dominikanerbrødrenes hus – til stor plage for dem.

Dominikanerkonventet. Olavsklosteret på Holmen

Dominikanernes klosteranlegg lå nordligst på Holmen og ned mot biskopens brygge og nøst ved havnen nær nåværende Bontelabo. Som for bispegården og kannikgården er der heller ikke påviste bygningsrester av dominikaners ordenshus. Ut fra paralleller, særlig da bygningsrestene av dominikanernes ordenshus i Oslo, må vi likevel regne med at anlegget også i Bergen har hatt den tradisjonelle klosterformen. I 1320 har bygningene trolig stått mer eller mindre fullført som et tilnærmet kvadratisk, firefløyet anlegget omsluttende en klostergang, som igjen omsluttet en sentrert klosterhave. Ut fra skriftlige kilder kan vi slutte at klosterkirken lå i nordfløyen, og ut fra lokaliseringen av en arkeologisk påvist grav må dominikanernes kirkegård ha ligget på østsiden av klosteret. Sannsynligvis var anlegget oppført i stein, selv om skriftlige kilder forteller om en nybygging først på 1500-tallet med kirke og nye klosterbygninger med store, hvelvede rom. Dette nye anlegget brant alt i 1528 og dominikanerkonventet ble da nedlagt. Konventets segl tyder på at klosterkirken var vigslet til helgenkongene St. Olav og den svenske St. Erik.

Dominikanerne er en studie- og forkynnerorden opprettet i Frankrike, tidlig på 1200-tallet. Som tiggerorden skulle ikke brødrene ha inntekter av fast eiendom men leve av almisser de fikk gjennom sin forkynnergjerning. Deres hovedbase var klosteret, men de skulle også gå ut og forkynne i by og bygd, og de ble i Norge gjerne kalt prekebrødre. Brødrene kunne dessuten bli flyttet klostrene imellom innen dominikanerprovinsen Dacia (Norden), og på 1200-tallet hører vi om flytting av Bergen-brødre til eller fra både Oslo, Trondheim, Ribe, Århus, Odense og Lødøse. Dominikanerne var slik viktige spredere av impulser, både fra innland og utland.

Av Dacias ca. 40 ordenshus lå fire i Norge, i bispebyene Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar. Karakteristisk for alle de norske anleggene er deres lokalisering til de kirkelige administrasjonssentrene i byene. At brødrene, ved opprettelsen av klosteret i Bergen før 1241, ikke nødvendigvis var så velkommen går frem av privet-konflikten i 1247, da dominikanerne klaget over at sig og stank fra kannikenes avtrede plaget brødrene. Det førte også til at folk ikke søkte kirken deres og ikke lot sine døde bli begravet på dominikanerkirkegården. Kanskje var privet-plasseringen en «takk for sist» for at de relativt nyetablerte dominikanerne tok forkynner- og undervisningsoppgaver og kirkelige inntekter fra kannikene? Selv om kannikene måtte flytte sine avtreder, forble naboskapet i lang tid alt annet enn vennlig.

Klosteret i Bergen ble trolig det største og viktigste norske dominikanerkonventet. Hvert konvent skulle ha en lector til å stå for undervisningen i klosteret, men konventet i Bergen var så stort at det i en periode hadde to lectorer. I 1241 holdt også provinsialprioren for Dacia til i Bergen. Alt på 1300-tallet var flere av brødrene i Bergen tyskfødte, og dominikanerne kan ha vært prester for hanseatene før disse fikk egne sogneprester tidlig på 1400-tallet. Forbindelsen med hanseatene og Tyskland holdt ved, og dominikanerne kan på 1500-tallet ha vært med på å føre lutherske tanker til Bergen. Slik kan ordenen i Bergen, og da helst uten å være seg det bevisst, ha undergravd sin egen eksistens, som tok slutt alt åtte år før reformasjonen i Bergen i 1536.

BHSF = Bergens Historiske Forenings Skrifter, Bergen 1895 ff.

Edvardsen, BHSF 57/58, 15 f.

Fischer, G. & D. Fischer 1980, Bergenhus. Norske Kongeborger, 2. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo.

Grimnes, Ø. W., Bergens topografi i middelalderen, BHSF 43, 1937, 295-304.

Helle, K., Kongssete og kjøpstad, Bergen bys historie, I, Bergen 1982, 146-149.

Hommedal, A.T, The Royal Edifice at Avaldsnes: A Palatium for the King or a Residence for his Canons? I: Dagfinn Skre (red.), Rulership in 1st to 14th century Scandinavia. Royal graves and sites at Avaldsnes and beyond. Walter de Gruyter 2020. S. 465-516.

Liden, H.-E., Domkirken i Bergen og utviklingen av de norske domkirketypene i 1000-1100-årene, Bjørgvin bispestol, Byen og bispedømmet, Oslo 1970, 11 f.

Liden, H.-E. og Magerøy, E. M., Norges kirker, Bergen I, Oslo 1980, 145-147.

Lorentzen, B., Gård og grunn i Bergen i middelalderen. Det Hanseatiske Museums Skrifter 16, Bergen 1952, 108-110.

Nicolaysen, N., Bidrag til Bergens ældre Topografi, Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur 1848, 26-48.

Nielsen, Y., Bergen fra de ældste Tider indtil Nutiden, En historisk-topografisk Skildring, Chra.  1877, 80-95.

Tryti, A. E. 1987, Kirkeorganisasjonen i Bergen bispedømme i første halvdel av 1300-tallet, Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Bergen.

Øystein Hellesøe Brekke and  Geir Atle Ersland (red.), Håkonshallen 750 years. Royal Residence and National Monument, Oslo 2013.

Anne Ågotnes og Ingvild Øye (red) Fra kongssete til kuturminne. Håkonshallen og Bergenshus-området gjennom 750 år. John Grieg Forlag, Bergen.

De kirkelige anleggene på Holmen