• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Ved innseilingen til Vågen i Bergen ligger Holmen, som i middelalderen var stedet for både kongsgård og domkirke. Kongsgården fra 1100-tallet, i dag kjent som Bergenhus festning, ble utbygd i en tid da Bergen utviklet seg til et rikspolitisk sentrum. I dag står bare Håkonshallen og noen få andre bygningsrester igjen, og vitner om Bergens rolle som kongers sete, politisk møteby og administrativt og kirkelig sentrum.

På 1100- og 1200-tallet ble det nåværende Bergenhus-området kalt for Holmen. Grunnen var at et vann- og myrområde kallet Veisan, i dag kjent om Koengen, skilte dette området fra byen lenger inne mot Vågen. Det var trolig kong Øystein Magnusson (1103-23) som flyttet kongsgården til Holmen fra Alrekstad – dagens Årstad – ca. 2 km sør for Bergen. Dette var likevel ikke den første byggeaktiviteten på Holmen. Nord for kongsgården fikk kong Olav Kyrre (1067-93) bygd kirker allerede på slutten av 1000-tallet.

Kong Øysteins kongsgård var ubefestet og bygget i tre, og dermed utsatt for angrep. Under borgerkrigstiden på 1100 og 1200-tallet var det behov for mer solide byggverk. På slutten av 1100-tallet fikk kong Sverre bygget en festning på knausen nordøst for kongsgården, i dag kjent som Sverresborg. Dette var en treborg som ble bygget om i stein av hans sønnesønn, Håkon Håkonsson. Kong Håkon begynte også å reise steinbygninger på kongsgården på Holmen, der det var behov for bedre og større lokale. Han fikk bygget to steinhaller og en ny Apostelkirke i stein. Etter hvert ble området omskapt til et befestet slottsanlegg i stein med en solid ringmur. Hans sønn, kong Magnus Håkonsson, med tilnavnet Lagabøte, fikk bygget et solid festningstårn, som i dag utgjør den ytre halvdelen av Rosenkrantztårnet, mot Vågen.

På 1200-tallet var Bergen Norges største og viktigste by, og kongesetet på Holmen var arena for store rikspolitiske hendelser, bl.a. utformingen av Norges første samlede lovverk, Magnus Lagabøtes Landslov. Bispesetet var også etablert på Holmen, og området ble et kongelig, kirkelig og kulturelt sentrum for vestlandsregionen.

Under den dansk-norske unionen fra slutten av 1300-tallet mistet Holmen gradvis rollen som kongsgård og kirkesenter, men ble fortsatt brukt til rettsmøter. Danske høvedsmenn hadde residens på Holmen, og utover på 1500-tallet ble området bygget om og sett i militær stand. Dette innebar bl.a. rivning av de kirkelige anleggene. Middelalderens kongsgård ble etter hvert omformet til sete for siviladministrasjon og militær kommando, og fikk navnet Bergenhus.

Håkonshallen

Håkonshallen er en treetasjes hallbygning i stein, oppført av kong Håkon Håkonsson mellom 1247 og 1261. Første gang vi hører at Håkonshallen er i bruk er i 1261, under bryllupet til kongens sønn og medkonge, Magnus Lagabøte. Som en del av kongsgården på Holmen ble hallen brukt både til hverdag og fest, og den var bl.a. arena for kongelige bryllups- og kroningsfester. En bevart bryllupssang fra 1281, utvilsomt fremført i hallen, er det eldste verdslige norske musikkstykket nedtegnet med musikknotasjon. Hallen var sentrum for riksstyringen, og det er mulig at kongens kanselli (regjeringsapparatet) holdt til i underetasjen. Kjelleretasjen ble trolig brukt som lagerrom for vareinntekter og andre forråd.

Håkonshallen (foto: Thor Brødreskift)

Håkonshallen er bygget etter vest-europeisk palatium-tradisjon og med britisk stilpåvirkning. I 1200-tallets Europa er den blant de største, og den er særegen ved sin tre-etasjes form. Hallen var – og er fortsatt – den største verdslige middelalderbygningen i landet. Den er inndelt med tre rom i underetasjene, og med en stor seremoniell hall i overetasjen. Etter en brann i 1266 ble bygningen utbedret med hvelv over den andre høyden. Håkonshallen har hatt forskjellige takformer gjennom tidene. Etter en brann på 1400-tallet ble hallen bygd om, trolig til formen som vi kjenner fra Scholeusstikket fra 1581. Ca. 1600 ble trappegavlene fjernet. Hallen stod en periode uten tak, deretter med et dobbelt tak før den etter hvert fikk et valmet tak.

Fra ca. 1300 ble kongesetet flyttet fra Bergen til Oslo, og hallen var sjeldnere i bruk, og utover i seinmiddelalderen fikk den etter hvert ny funksjon. På 1500-tallet ble den brukt som militær magasinbygning. På 1600-tallet ble den benyttet som kornmagasin på Bergenhus festning, og i en periode ble det bygget hytter for innkvartering av soldater innenfor hallens murer. Fordums prakt og velstand forfalt – og ble etter hvert glemt.

Håkonshallen ble gjenoppdaget som kongehall i 1839 av den bergenske maleren J. C. Dahl. Hallen ble bygningsarkeologisk undersøkt og restaurert 1880-95 av arkitektene Christian Christie, Peter Blix og Adolph Fisher. I perioden 1910-16 dekorerte maleren Gerhard Munthe hallen med fresker, hvor han hentet inspirasjon fra Håkon Håkonssons Saga.

Den 20. april 1944 ble hallen sterkt skadet da ammunisjonsskipet «Voorbode» med 130 tonn sprengstoff om bord eksploderte ved Festningskaien. Bare murene og hvelvene ble stående igjen. Etter krigen ble det en ny bygningsarkeologisk undersøkelse og restaurering, med gjenåpning i september 1961, syv hundre år etter bryllups- og kroningsfestene i 1261. I dag er Håkonshallen museum, og blir igjen benyttet som konsert- og festlokale.

Kastellet ved sjøen – i dag kjent som Rosenkrantztårnet

Tårnet som vi i dag kjenner som Rosenkrantztårnet, ble i middelalderen kalt kastellet ved sjøen. Dette var et solid festnings- og residenstårn bygget av kong Magnus Lagabøte ca. 1270 på utsiden av kong Håkons ringmur. Vinteren 1273-74 fikk kongen laget et kapell i kastellets 2. etasje med alter i vindusnisjen. Den øverste etasjen var trolig kongens private rom.

Tårnet er påbygget flere ganger som forsvarsverk. Fra 1514 til 1523 holdt den danske høvedsmannen Jørgen Hanssøn til i Bergen. Med kongens godkjenning ville han sette kongsgården i brukbar stand igjen, og han fikk restaurert tårnet. Tårnet beholdt den samme høyden, men fikk en ny etasjeinndeling. Han bygget også et forverk i hjørnet mellom tårnet og ringmuren, og en port med vindebro.

Da Erik Rosenkrantz kom til Bergen som slottshøvedsmann og hovedlensherre i 1560, gjennomgikk tårnet på ny omfattende endringer. Rosenkrantz bygde det om til et kombinert forsvars- og residenstårn på fem etasjer, der han innlemmet både kastellet fra 1270 og forverket til Jørgen Hanssøn fra ca. 1520. Det var under Erik Rosenkrantz at tårnet fikk den flotte og imponerende renessansefasaden mot Bryggen med Rosenkrantzenes slektsvåpen innfelt.

Tårnet ble sterkt skadet under eksplosjonsulykken i 1944. Etter krigen foretok Gerhard Fischer bygningsarkeolgiske undersøkelser i tårnet, og fant spor etter både kastellet til Magnus Lagabøte og de senere ombygningene. I dag er tårnet restaurert slik at man kan se spor etter de forskjellige bygningsfasene, og «lese» tårnets historie i murverket.

Apostelkirken

Det har i alt stått tre Apostelkirker i tilknytning til kongsgården på Holmen. Den første Apostelkirken (Apostelkirke 1) var blant de første bygningene som ble reist da kong Øystein flyttet kongsgården fra Alrekstad til Holmen. Den var i tre, og lå i tilknytning til den store trehallen som han fikk bygget.

En ny kirke i stein (Apostelkirke 2) ble bygget omtrent på samme sted og innviet i 1247. Apostelkirke 2 ble revet i 1302, og det er få spor etter den, selv om man i utgravninger på 1950-tallet  kunne spore fundamentet for vestmuren.

Den tredje kirken (Apostelkirke 3) ble påbegynt av kong Magnus Lagabøte i 1275, og ble innviet i 1302. Den skulle huse en relikvie som ankom Bergen i 1274 som gave fra den franske kongen: en torn fra det man mente var Kristi tornekrone. Den tredje Apostelkirken ble lagt sørøst for kongsgården, i det som blir referert til som kongens grasgard eller eplehage. Fordi relikvien kom fra kirken Sainte-Chapelle i Paris, nevnes denne kirken ofte som en mulig inspirasjonskilde. På slutten av 1200-tallet var det i Bergen en kongelig bygghytte sterkt påvirket fra England, og det finnes særlige fellestrekk med Westminster Abbey i London. Apostelkirken var et av landets kongelige kapeller, og fikk i 1271 et eget prestekollegium ledet av en prost. Denne prosten ble i 1308 overhode for alle landets 14 kongelige kapeller med tittelen magister capellarum regis, og fikk også rett til å bruke biskopelig skrud når kongen selv var til stede. 

Apostelkirken ble skadet i brann i 1413, og slapp trolig heller ikke uskadd fra senere branner. Lensherre Eske Bille ble pålagt å rive Apostelkirken i 1529. Tredje Apostelkirke ble altså fjernet fullstendig, og man har ikke engang funnet spor etter kirkens fundamenter. Både lokalisering, mål og utforming må derfor baseres på en kombinasjon av trolige forbilder, noen få beskrivelser, rester av bygningsstein – og antagelser. En del av steinen ble fraktet til Eske Billes herregård Månstorp i Skåne (som da var en del av Danmark) og noe ble trolig gjenbrukt lokalt, blant annet under ombyggingen av Rosenkrantztårnet i 1560-årene. Noen få løsfunn er en del av Universitetsmuseets steinsamling. Slottsprest og historieskriver Absalon Pedersson Beyer (1528-75), som ikke selv hadde sett kirken, skriver at kongene samlet til Herredagsfeiring over hvelvingen i Apostelkirken, og at Jatmundsgildet (et gilde for kongens hirdmenn og andre stormenn) holdt til der. Videre beskriver han at «Apostlerne vaare udhugne i stene uden paa kirken», og at de på apostlenes festdager og andre høytider ble kledd i kjortler av fløyel, damask og gyldenstykke utstyrt med bjeller som kunne høres når vinden blåste.

Diplomatarium Norvegicum 1-21: DN 1, 113; DN 1, 129; DN 5,9; DN 10, 620 (se www.dokpro.uio.no).

Fischer, Gerhard og Fisher, Dorothea 1980: Norske kongeborger 2: Bergenhus (med tillegg av Hans-Emil Lidén, Petter B. Molaug, Erik Schia). Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Helle, Knut 1982: Bergen bys historie, bind 1. Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til 1536. Universitetsforlaget, Bergen-Oslo-Trømsø.

Helle, Knut og Eide, Ole Egil 1992: Holmen-Bergenhus. Bergens kongelige og kirkelige sentrum i middelalderen. Alvheim og Eide, Bergen.

Helle, Knut 2011. Bergenhus-området i middelalderen. I: Ågotnes, Anne og Øye, Ingvild (red.). Frå kongssete til kulturminne. Håkonshallen og Bergenhusområdet gjennom 750 år (12-29). Johan Grieg Forlag, Bergen.

Lange, Christian C.A., De norske Klostres Historie i middelalderen, Christiania 1856 (om Jatmundsgildet s. 262)

Lidén, Hans-Emil og Ellen Marie Magerøy: Norges kirker. Bergen, bind 1 (om Apostelkirken s. 136-39), Oslo 1980 (https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2011033008022)

Lidén, Hans-Emil og Ellen Marie Magerøy: Norges kirker. Bergen, bind 3 (se særlig s. 93-97), Oslo 1990 (https://www.nb.no/items/fe3c672d9e3aaccd1c577c64f6250801?page=5&searchTe...)

Storm, Gustav (red.): Islandske Annaler indtil 1578, Christiania 1888 (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006112201014) (S. 146: Jørund biskop innvigde Apostelkyrkja i Bergen som «Magnús kongungr lét setia grunndvoll til i grasgarđi sinum».)

Vihovde, Anne Brit 2011: Middelalderhall i en ny tid – om Håkonshallens restaureringar. I: Ågotnes, Anne og Øye, Ingvild (red.). Frå kongssete til kulturminne. Håkonshallen og Bergenhusområdet gjennom 750 år (102-119). Johan Grieg Forlag, Bergen.

Kongsgården på Holmen sett fra sjøen