Publisert: 11.06.2015 | Forfattar: Herman G.Gade
Nordåsvatnet.
FRA AVLØPSVANN TIL BADEVANN
Etterkrigstiden kom til Fana med befolkningsvekst og moderne sanitærutstyr. Det fikk nærmest katastrofale følger for Nordåsvatnet som rekreasjonsområde. Etter at avløpsvannet ble ført ut på dypere vann, og senere også til fjorden utenfor, har Nordåsvatnet vunnet tilbake både badegjester og sportsfiskere.
Nordåsvatnet er forbundet med Grimstadfjorden i et ganske trangt og grunt løp ved Straume. Det mindre Sælevatnet har forbindelse med Nordåsvatnet gjennom nok en åpen, grunn kanal. Det trange innløpet gjør at tidevannet i Nordåsvatnet blir forsinket med 110 minutter og tidevannsforskjellen forminsket til det halve (0,4 meter).
To terskler stenger dypvannet inne, den ene ved Straume (nå ca. 5 meter dyp) og den andre ved Bønes (10 meter dyp). Slikt innestengt dypvann blir kalt stagnerende. Oksygenet blir brukt opp, og dermed utvikles det hydrogensulfid . Dette er en naturlig prosess, og for Nordåsvatnet og Sælevatnet vet vi at denne tilstanden har vart i tusener av år. Når dypvannet kommer til overflaten, lukter det råttent.
Tidlig i forrige århundre ble det naturlige innløpet ved Straume utdypet fra vel en til ca. fem meter. Dermed økte vannutskiftingen med tidevannet i betydelig grad. Grensen til det råtne vannet kom da ned i ca. 10–15 meter innenfor Bønesterskelen. Men økt bebyggelse og mer kloakk, sammen med bruk av kunstgjødsel, økte tilførselen av organisk stoff og næringssalter sterkt. Råttent vann ble ikke lenger begrenset til dyp- og bunnvannet. Bare et tynt overflatesjikt på noen få meter kunne sies å være friskt. Med litt vind, spesielt fra nord, ble overflatevannet forskjøvet sørover, til dels ut av hele bassenget. I Sælevatnet var det vanlig at det råtne vannet kom opp til overflaten. Stanken kunne kjennes vidt omkring. Verre var det at vegetasjonen og faunaen i strandsonen langs vannene ble forgiftet og døde.
På 1960-tallet var forholdene så sjenerende at noe måtte gjøres. Det kommunale avløpsvannet ble derfor ført i lukket rør til ca. 40 meters dyp. At avløpsvannet ble ført ut på så stort dyp, førte også til en vertikal blanding av vannmassene, slik at sirkulasjonen økte. Etter en tid var grensen til råttent vann stabilisert på ca.25 meters dyp.
Fra 1980 har kommunalt avløpsvann i distriktet også blitt ført i tunnel forbi Straume ut til Knappen. Etter mekanisk rensing på Knappen blir avløpsvannet ført i rør ut i dypet i Grimstadfjorden. Det er også et mekanisk renseanlegg på Flesland som tar imot avløpsvann i tunnel fra Nesttunområdet. Totalt sett har dette ført til at Nordåsvatnet er betydelig mindre belastet enn tidligere. Vekst av plankton og begroing av strender er nå på et akseptabelt nivå.