• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversity of Bergen

Search form

Bebyggelsen i Bergen bukter seg rundt seks av de sju byfjellene, samt enda noen til. Byen har til og med en egen fjellvidde, riktignok beskjeden i størrelse, men geologisk i slekt med selveste Hardangervidda. Ikke mange byborgere i Norge kan ta seg ut i et slikt fjellandskap. Enda færre byer kan måle seg med det bergenske regnet: Vestlandets hovedstad er Europas mest nedbørrike by. De havnære fjellene er noe av forklaringen på dette, og sletten mellom fjellene – Bjorgvin – ligger i sentrum av store konsentriske fjellrygger i halvsirkelform rundt vågen og Byfjorden og i omlandet omkring – de såkalte Bergensbuene – et «bakke opp og bakke ned»-landskap.

I det kuperte landskapet er mye av bebyggelsen skjult bak åser og små høydedrag. Byborgerne har naturen tett innpå seg. Innenfor bygrensene finnes et tverrsnitt av Vestlandet, med de fleste av landsdelens typiske landskapsformer. Mye av naturen er tuktet av kulturen, men ennå finnes områder som er nesten urørte. På byfjellene er naturen i ferd med å vinne tilbake tapt terreng: Trær og busker vokser tett der de ble holdt nede av husdyr på beite. Einerbuskene har erobret fjellsidene. Mange steder danner de kratt som gjør det vanskelig å ta seg fram. Men dette er i dagens Storbergen.

Middelalderens by var mindre

Bergens grenser, bestemt ved de såkalte «takemerker», er første gang omtalt i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276. Byområdet strakte seg trolig fra Storemølleelven i Sandviken over Rundemanen og til Store Lungegårdsvann. På 1500-tallet ble Mulelven (Mølleelven) grense mellom byen og landdistriktet, samtidig som Lungegården ikke lenger lå innenfor bygrensene. På 1600- og 1700-tallet ble vestre Sydnes (Møhlenpris 1670) og østre Sydnes (Nygård 1727) utskilt fra byen. Slik var det et atskillig mindre Bergen som fikk fastlagt sine grenser i 1789 enn i 1276. Disse områdene utgjorde to særskilte distrikt: Korskirkens landsogn (Sandviken) og Domkirkens landsogn (Lungegården, Kalfaret, Nubben, Nygård, Møhlenpris), som ble innlemmet igjen i Bergen i 1877.

I vårt århundre har byen vokst ved en rekke utvidelser: først ved innlemmelsen av Årstad herred i 1915, Gyldenpris i 1921, Fyllingsdalen i 1955 og endelig den siste store byutvidelsen, da omlandskommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane ble sammensluttet med Bergen i 1972. Samtidig ble Bergen en del av Hordaland fylke, etter tidligere å ha vært selvstendig fylke.

Byfjellene - bergensk motstandskraft

Isen rådde ikke med de hardhudete bergensstolthetene: Ulriken, Rundemanen, Blåmanen og Løvstakken ble stående igjen da isen hadde avsluttet skurearbeidet. Disse restene av den gamle overflaten fra før istidene er laget av harde, granittiske grunnfjellsgneiser fra jordens urtid. Den gamle overflaten var opprinnelig ganske jevn. Det forklarer hvorfor Vidden er såpass jevnhøy. Alle som har gått over vidden vet at den mange steder likevel er ganske smal. For om isen ikke greide å fortære fjellet ovenfra, spiste breene seg inn i urtidsbergartene fra sidene. For hvert gjentatte isangrep de siste par millioner år gnagde breer ut dypere og dypere botner, som Isdalen, Hardbakkadalen, Tarlebøvannet, Vinddalen og Traudalen.

Langs Bergensdalen, mellom Løvstakken og Ulriken, er bergartene bløtere: Glimmerskiferen ødelegges raskt av kjemiske og fysiske krefter på jordoverflaten, i alle fall i geologisk tidsforstand. De grønnlige amfibolittene synes heller ikke å være særlig motstandsdyktige. Innimellom ligger imidlertid også her soner med harde fjellslag; kvartsitt, kvartsskifer og gneis. De er for tynne til å danne fjellpartier, men både Dragefjellet-Nygårdshøyden og Rothaugen er eksempler på høyder langs slike soner. Fanafjellet i sør viser også hvor motstandsdyktig granittisk gneis er mot nedsliping.

Mer lokalt styres daler og lavtliggende områder i stor grad av forkastninger og sprekker, slik som dalsøkket langs Liaflaten fra Gravdal mot Mathopen, eller søkket fra Grimenvatnet mot nordøst, forbi Osavatnet under Gullfjellstoppen. Bergen har også store landområder som ligger på strandflaten, f.eks. de laveste partiene i Fana, med Flesland flyplass og industriområdene på Kokstad og Sandsli. Sletten fra Bergen travpark og utover til Hordvikneset i Åsane hører også til strandflaten.

Regnbyen

Det er topografien som er skyld i de store klimakontrastene i Bergen. Bergensdalen påvirker vind- og nedbørfordeling, og fjellene rundt byen er i stor grad årsak til at det regner mye og hyppig på bergenserne. En mager trøst er det at Europas våteste by får bare en femtedel av nedbøren på Mt.Waialeale på Hawaii, målestasjonen som har verdensrekorden.

Mye av den opprinnelige vegetasjonen i Bergen er borte. Mindemyren eksisterer bare i navnet, men vi kan forestille oss en tid da dalbunnen i Bergensdalen var et stort våtmarksområde. Ennå finnes det imidlertid frodig sumpvegetasjon i og ved flere vann, særlig i Fana. Iglavatnet ved Skjold er verdt et besøk. Ikke langt herfra, ved Smørås, ligger en av de mange edelløvskogene på Bergenshalvøya, med noen svære trær av alm og ask. Her vokser det også flere skogsplanter som knapt finnes andre steder i Bergen. Lungeurt og akeleie har forvillet seg fra hagene i området. De har klart å tilkjempe seg plass både i denne skogen og andre steder i kommunen. En mer rendyrket gruppe hageplanter, som setter sterkt preg mange av byens parker og hager, er Rhododendron.

Ender og måser i byens parker er for mange bergensere deres daglige kontakt med naturen. Kråkene gjør en stor innsats for renholdet. Enkelte fuglearter er knyttet til gammel bebyggelse; hekkende tårnseiler og kaie finnes nesten ingen andre steder i fylket. På stille vårkvelder synger rødstrupen overalt i Bergen  faktisk hender det at den synger under gatelykter midtvinters også. Få steder i Norge finner du tettere bestander av svarttrost og kattugle.

Men byen skaper flere ulemper enn fordeler for fuglene. Viktige våtmarksområder er fylt igjen eller ødelagte på andre måter. Et eksempel er den tidligere overvintringsplassen for toppender ved Hopsbukta. Det var kanskje den viktigste i landet før motorveien ble ført frem gjennom området. Trafikkbelastningen er et problem også for pinnsvinene, men Bergen er likevel et av områdene på Vestlandet som har mest av denne skapningen.

Til tross for at alt regnvannet som siler ned over Bergen er relativt rent, forårsaket forurensing fra industri og kloakk at vannkvaliteten lenge var svært dårlig i de mange bynære vassdragene. Med renseanlegg og mindre utslipp har dette kommet seg de siste tiårene. I flere av vassdragene driver foreninger kultiveringsarbeide med tilrettelegging for sportsfiske.

Fuktigheten kommer ikke bare fra oven, sjøen er byens sjel. Byen ble bygget på skipsfart og tørrfisk, et handelens sete med saltvann i skattkistene og ferskvann i støvlene. En snurrig by for all verdens ilanddrevne sjeler, fjellets by og havets by, et vindu mot verden i vestlandsnaturen.

På rød grunn en sølv borg med mur omkring. Byport og et gull fjell under

Forbildet for dagens bymerke er klart. Det er reversen (baksiden) av Bergens dobbelte bysegl fra 1293 til 1426. Men omskriften er hentet fra forsiden (aversen), som hadde bilde av et skip: «sigillum : communitatis : civitate : bergensi» («Segl for Bergens bysamfunn») Den gamle reversomskriften er et latinsk vers som henspiller på både fjellet og borgen, sjøen og skipet. Et studium av segl-bildene viser et klart slektskap med Hansa-byene Lübeck og Hamburgs bysegl fra 1200-tallet. På slutten av 1400-tallet ble det gamle dobbeltseglet skiftet ut med et enkeltsegl, der borgen alene er motivet. De tre tårnene er erstattet med ett – kuppeldekket – og fjellet er erstattet med syv kuler – senere tolket som Bergens «syv fjell». Men et karakteristisk trekk som skråbåndene ved portalen er beholdt. I stadig mer forenklet form var dette byens merke fram til en middelalderbegeistret «restaurering» i 1860-årene.

valknute
  • Bergen - paraplyens hovedstad

Bergen - paraplyens hovedstad (Helge Sunde)

  • «Stormen på Bergens våg».

«Stormen på Bergens våg». (Oljemaleri av F. Søvig, 1854)

  • Gulspurven

Sju toner mellom sju fjell: Gulspurven er kjent for å «telle til sju» når den synger. (Jan Rabben)

Kundebesøk fra Nigeria; Alhadji Mohammed Ade Kasumu inspiserer et parti med tørrfisk utenfor kjøpmann Mowinckels bod i Sandviken på 1950-tallet.

  • Står du på Blåmanen, med Fløyen, Løvstakken og Ulriken foran deg.

Står du på Blåmanen, med Fløyen, Løvstakken og Ulriken foran deg i synsfeltet, åpner det seg et mektig panorama ut mot havet lengst i vest, med oransjefarget slør i solnedgangen en godværsdag, eller med blytunge, blåsvarte skyhauser som siger inn når lavtrykkene kommer og kulingen pisker deg i ansiktet. Da opplever du klimakontrastene i Bergen til fulle. (Svein Nord)

  • Voksavstøpning av reversen på Bergens bysegl fra 1293

Voksavstøpning av reversen på Bergens bysegl fra 1293.

  • Edvardsen, E. (1951-1952) Bergen. Bergen, Bergens historiske forening v/O. Brattegard.
  • Fossen, H. 1986. Structural and metamorphic development of the Bergen Area, West Norway. Cand.scient.avhandl.,UiB.
  • Fossen, H. 1989. Geology of the Minor Bergen Arc, West Norway. Norges Geologiske Undersøkelse Bulletin 416:47–62.
  • Fossen, H.; Ragnhildstveit, J. 1997. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Bergen – M 1:50.000. Norges geologiske undersøkelse.
  • Geelmuyden, C. & Schetelig, H. red. (1914-1921) Bergen 1814-1914. Bergen, Bergen kommune.
  • Greve, T. (1978-1979) Bergen i krig. Bergen, Eide forlag.
  • Harris, C. J. (1991) Bergen i kart: fra 1646 til vårt århundre. Bergen, Eide forlag i samarbeid med Bergen kommune.
  • Helland, A. (1916) Topografisk-statistisk beskrivelse over Bergen. Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet, bind 13.
  • Helle, K. & Sølvberg, I. Ø. (1974) Bergens eldste kjente grensemerker. I: Skrifter (Bergens historiske forening). Bergen, Bergens historiske forening, nr. 74, s. 151-201.
  • Holberg, L. (1970) Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse. Faksimileutg. Originalutg. København 1737.
  • Kolsrud, O. (1921) Bergens bys segl, vaaben, farver, og flag. Bergen, Bergens historiske forening.
  • Kraft, J. (1829) Det vestenfjeldske Norge, s. 273-410. Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, bind 4.
  • Lorentzen, B. (1971-1976) Den berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene. Det Hanseatiske Museums skrifter, bind 19, 21, 22.
  • Martens, J. (1982) Litteratur om Bergen: en bibliografi: fra de eldste tider til og med 1973. [Bergen], Universitetsbiblioteket i Bergen.
  • Meyer, H. (1904-1905) Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige norske handel Stad Bergens beskrivelse. Bergen, Bergens historiske forening v/B. E. Bendixen
  • Moe, B. 2002. Kartlegging av naturtyper i Bergen kommune. Rapport, Bergen kommune.117 s.
  • Norsk Ornitologisk Forening avd. Hordaland. 2001. Spesialnummer om fuglelivet i Bergen kommune.Krompen 30 (1):1–68.
  • Sagen, L. & Foss, H. (1824) Bergens Beskrivelse. Bergen.
  • Steen, S. (1969) Bergen: byen mellom fjellene: et historisk utsyn. Bergen, Bergen kommune.
  • Steinsvåg, M. J.; Overvoll,O. (under arbeid). Viltet i Bergen. Kartlegging av viktige viltområder og status for viltartene. Bergen kommune og Fylkesmannen i Hordaland,MVA-rapport.
  • Sætherskar, J. red. (1945) Bergen fylke. Det norske næringsliv, bind 2.
  • Bergen bys historie (1979-1985). Bergen, Universitetsforlaget.
  • Bergens Fundas (1957). Bergen, Bergens historiske forening v/M. Sørlie.
  • Skrifter (Bergens historiske forening) (1895-). Bergen, Bergens historiske forening.
  • Årbok (Gamle Bergen museum) (1951-). Bergen, Gamle Bergen museum.