• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Silda – en utpreget stimfisk – har betydd mye for bosettingsmønsteret langs kysten av Hordaland.

Silda – en utpreget stimfisk – har betydd mye for bosettingsmønsteret langs kysten av Hordaland. Bestanden har tatt seg en del opp de seinere årene etter lenge å ha vært langt nede. En produktiv sildebestand har stor betydning som mat for annen fisk og for flere sjøfuglarter. (Ingvar Grastveit)

Landjorden kan være karrig i Hordaland, men sjøen er gavmild, med stort artsmangfold. Nærheten til fisken i havet betyr mindre enn før, men fisket gir fremdeles både arbeidsplasser, matauk og trivsel til folket som bor langs kysten og fjordene.

Fjordene er mange, noen av dem også store og dype. Kystbeltet er bredt,med mange øyer. Hordalands topografi er som skapt for fisk og andre dyrearter i sjøen. Dertil har sjøen ulike blandingsforhold av varmt og salt atlanterhavsvann,kystvann og ferskvann fra elver og vassdrag, som gir stor variasjon i levekårene.

I fjordene er elveavrenningen stor, men ujevn. Bare arter som tåler stor variasjon i saltholdighet, klarer seg i de grunne partiene. Utstrømmende overflatevann kompenseres ved at dypere vannmasser fra kysten utenfor fjordterskelen strømmer inn. Små organismer følger med. Det fører til at mattilbudet for planktonspisende småfisk,blant annet torskeyngel, er større enn produksjonen i fjorden skulle tilsi. Artsmangfoldet avtar med økende dyp i fjordene – på større dyp er det bare de mest spesialiserte artene som greier seg. Innenfor en art holder ungfisken seg vanligvis grunnere enn større individer. For eksempel lever ungkveita på grunt vatn, 30–40 meter, mens voksen kveite gjerne går ned til 300–700 meter.

Saltvannsfiskene i Hordaland kan grovt deles inn i stasjonære arter eller bestander, det vil si slike som finnes her gjennom hele livsløpet, og vandrende arter eller bestander, som kommer hit på nærings- eller gytevandring. Av de siste er det flere som er registrert bare et fåtall ganger, og som hører hjemme på helt andre breddegrader. Slike besøkende blir transportert hit med havstrømmer, enten gjennom Den engelske kanal eller via Atlanterhavsstrømmen, nord for De britiske øyene. De siste årene har hestemakrell vært en hyppig sommergjest. Den stammer egentlig fra sørligere breddegrader (sørvest av Irland), men beiter i våre farvann. Av andre fiskearter som hyppig avlegger en sommervisitt på Hordalandskysten, er havkaruss,mulle,multe og iblant også månefisk og havbrasme. Også lodde har vært påvist på vestlandskysten helt sør til Haugesund, men dette skyldes mest sannsynlig at lodde ved Island er ført tvers over Norskehavet med vind og strøm. Felles for alle disse artene er at de ikke klarer å etablere seg i våre farvann.

Matfisk og ufisk

Bare en brøkdel av fiskene i sjøen har vi tradisjoner for å bruke som matfisk,men de fleste fiskeslag er spiselige. De med «styggest» utseende kan være de mest velsmakende. Breiflabb og steinbit blir nå regnet som delikatesser, mens de for bare noen tiår siden gjerne ble sett på som ufisk. Skolest er det få som kjenner. Den lever dypt, 50–1200 meter under havflata, helst på bløtbunn i fjordene og i Norskerenna, der den hovedsakelig ernærer seg av dypvannsreker. De som har stiftet bekjentskap med skolest, har nok oppdaget dens potensial som gourmetmat. Og siden den ikke er så tallrik og lett tilgjengelig, oppnår den god pris som råstoff til restauranter. Det er ikke utviklet noe kommersielt fiskeri etter skolest. Den tas oftest som bifangst i reketrål.

Mange barn har fisket ulke fra bryggekanten med hjemmelaget utstyr, men få vet at denne arten har et velsmakende kjøtt. Likeledes smaker en rekke andre fiskearter fortreffelig. Det trengs imidlertid mer enn god smak for å skjerpe appetitten på slimål. I «Nitimen» på midten av 1980-tallet fikk slimål andreplassen i kåringen av Norges nasjonalfisk, etter torsken. Det påstås at kjøttet er velsmakende, men de store slimmengdene gjør den lite appetittlig for både folk og rovfisk. Slimål finnes langs hele norskekysten. I Hardanger er den rapportert på grunt vann fra Ulvikapollen, Jondalsbukta og ned til 860 meters dyp ved Ålvik (Samlafjorden). I Korsfjorden er den tatt på ca. 700 meters dyp. Fridtjof Nansen fanget slimål i Alverstraumen i Lindås og påstod at den var mer vanlig enn noen annen fisk i fjordene omkring Bergen, Sørfjorden og Osterfjorden.

Torsk – ettertraktet matfisk

Som hos silda finnes både lokale bestander og vandringsbestander av torsk i Hordaland. I motsetning til norsk-arktisk torsk (eller skrei, barentshavstorsk), som foretar lange vandringer, er kysttorsken relativt stedbundet. Merkeforsøk har vist at kysttorsk bare foretar korte vandringer på søk etter mat. I vintermånedene kommer regelmessige innsig av gytemoden torsk,og gyting skjer både på kysten og i fjordene. Karakteristiske tegn på kysttorsk er svarte prikker i skinnet (svartprikksyke). Prikkene er innkapslede parasitter (trematoder, ikter),vesentlig Cryptocotyle lingula, i hud og muskulatur. Parasittene er ikke skadelige, men kan forringe verdien av torsk. På vandringstorsk er skinnet derimot «rent». Mellomvert for parasittene er strandsnegl. Fra denne sneglen blir den stasjonære torsken, og også annen kystnær fisk, som sild, sei og lyr, lett infisert. Torsken gyter i porsjoner over en periode på opptil 6 uker i mars–april. Yngelen lever fritt i vannmassene, den er pelagisk, og driver med strømmen til den søker mot bunnen i juni–juli på Vestlandet.

Parasitter og gift

Parasitter vil som regel være til stede i fisken. Det er naturlig. Hvis parasittene blir synlige, kan inntrykket av fisk som festmat lett forvandles til det motsatte, for eksempel når kveis (ungstadier av rundormer) har gått i fiskekjøttet eller er synlig på leveren hos torsk. Så lenge vi koker eller steiker fisken, eller fryser den før bruk, er det ingen fare for at parasittene vil overleve og overføres til mennesker. Nyere matvaner fra blant annet Japan, med økende bruk av rå fisk (sushi), skal en være mer forsiktig med. Om en ikke er svært nøye med kvaliteten av den rå fisken, kan mennesker overta rollen til sel eller kval som sluttvert for parasittene, stadiet der de skal kunne modnes og fullføre sin livssyklus. Rakfisk kan sammenlignes med rå fisk når det gjelder risiko som parasittbærer, men raking (en gjæringsprosess) av fisk har så langt ikke vært noen utbredt tilberedningsmåte for saltvannsfisk her til lands.

Noen fisker har pigger som kan være forbundet med giftkjertler, og stikk fra dem bør en selvsagt unngå. Skulle en likevel være så uheldig å bli stukket eller bitt, kan den beste medisinen finnes i fiskens eget «apotek». Fiskere som ble stukket av ryggpiggen hos pigghå,smurte fiskens øyevæske på huden for å unngå betennelse. Men verre enn naturlig gift er miljøgifter som PCB (polyklorerte bifenyler) og tungmetaller, ettersom de oppkonsentreres i næringskjeden. Derfor advares det mot å spise fisk eller andre marine organismer som lever i nærheten av industristeder, for eksempel i Sørfjorden i Hardanger eller i Byfjorden i Bergen. Det er helst stedbundne organismer som torsk, flyndrefisk, ål og blåskjell vi ikke bør spise. Pelagiske fiskeslag, som makrell og brisling, er arter som bare kortvarig oppholder seg på samme sted, og derfor vanligvis er ufarlige, selv i forurensete områder.

Det kan være nyttig å vite at fisken selv har en «verktøyboks». Den typiske kuleformete grønne blæra (galleblæra) blant innvollene inneholder nemlig et «løsemiddel» som er nyttig når hender og redskap skal rengjøres for slo og fettholdig griseri. Gallen løser opp fett og virker som den mest effektive såpe. En må være forsiktig så ikke gallen kommer i kontakt med fiskekjøttet, for da setter den farge og smak på maten.

Fisk som grunnlag for bosetting, næringsvirksomhet og rekreasjon

I Hordaland bosatte våre forfedre seg nettopp langs kysten og fjordene fordi det var lett tilgang på mat. Gravfunn ved Fosnstraumen på Radøy fra eldre steinalder, for 7700 år siden, tyder på at hovedmenyen for folk på den tid bestod av småsei (pale), og at fangsten foregikk året rundt. Beinrester viser at i tillegg var laks, torsk, hyse, lyr, berggylt, fjordsel og oter på matseddelen. Noe seinere kom også makrell, ål og sild på menyen.

Trass i at nærheten til ressursene betyr mindre i dag, preges bosetningen på kysten vår av fiske.

Kombinasjonen fiske og jordbruk var viktigste leveveien i Hordaland langt inn på 1900-tallet. På kysten gav gjerne fisket størstedelen av utkommet, mens det var omvendt i fjordstrøkene. Det vanligste fiskeredskapet i torskefisket var lenge håndsnøre, line kom på 1600-tallet, og på 1700-tallet kom torskegarn. Sildeinnsiget var kanskje det aller viktigste for levebrødet i Hordaland, spesielt i de gode sildeperiodene. De vanligste redskapene for fangst av sild var drivgarn, flytegarn og not, først landnot og seinere snurpenot, når fisket foregikk lenger ut fra land. Samarbeid var nødvendig i dette fisket. Hver mann hadde andel i nota, og grunneieren i landnotfisket hadde landslott. I de beste årene på 1800-tallet deltok titusentalls personer i sildefisket. Sesongarbeidere var engasjert i salting og annen behandling, noe som gav betydningsfulle ekstrainntekter, ikke minst for innbyggere fra indre strøk av fylket.

Om våren, når kvaliteten på silda er på det ringeste, under og etter gyting, var lettsaltet, røykt og vindtørket storsild eller vårsild (lubbesild eller nubbesild) ettertraktet vare. Om høsten, med økende fettkvalitet på tampen av beitesesongen,ble silda saltet i tønner og brukt som spekesild gjennom vinteren. Fra å være fattigmannskost før 1960 har silda endret status til å bli etterspurt delikatesse.

Laksefiske kunne ha stor betydning lokalt. Fiske etter laks med faststående redskap er fra gammelt av knyttet til grunneierretten (matrikulerte rettigheter). Kilenot var den vanligste redskapen, både i fjordene og på kysten. I enkelte fjordstrøk ble sitjenøter og laksegiljer brukt til å fange laks på gytevandring. Dette var nøter som lå på bunnen, og som ved hjelp av et sinnrikt system ble heist opp når laksen passerte. Operative laksegiljer finnes ennå i Osterfjorden. Drivgarnfiske etter laks var viktig i en tidsperiode; det ble etter hvert konsesjonsbelagt og seinere helt forbudt. Også fiske med faststående redskaper er nå sterkt innskrenket.

Line er et egnet fangstredskap i de dype fjordene på Vestlandet og har i Hordaland spesielt vært brukt for matauk. Line kan stort sett nyttes overalt, uavhengig av dyp og bunnforhold. De beste fiskeplassene finnes langs kantene av fjordene, der brosme, lange, hyse og lysing er vanlige på dyp større enn 100 meter. Ellers er garn, ved siden av håndsnøre og stang,det typiske redskapet for fiske for matauk.

Nåtiden gir liten motivasjon til å skaffe mat for å overleve. Stressende hverdager for folk flest øker imidlertid behovet for rekreasjon. Fritidsfisket og andre næringsog fritidsaktiviteter fører til økt konkurranse om bruken av kystsonen. Dette skjerper kravene til dem som skal forvalte denne fellesressursen.

  • Hyse
  • Breiflabb
  • Lange
  • Rødspette

Noen av de vanligste saltvannsfiskene i Hordaland

Om lag 165 fiskearter er registrert i sjøen i og like utenfor kysten av Hordaland. Nedenfor følger noen av de mest kjente. Andre er presentert i temakapittelets hovedtekst.

 

Om sommeren kommer makrellen på næringssøk til kysten og fjordene i Hordaland, og kan da treffes på i overflatelagene overalt der det er sjøvann uten for mye iblandet ferskvann. Makrellen gyter helst i Nordsjøen eller sørvest av Irland, men kan også gyte i enkelte fjorder i Hordaland.

 

Hvitting, også kalt «havets kylling» fordi denne torskefisken har et velsmakende hvitt kjøtt, regnes som en glupsk rovfisk. Kjenn på den skarpe tanngarden, og du forstår hvorfor!

 

Hyse er lett kjennelig på den store, svarte flekken under den fremre ryggfinnen og det tydelige overbittet. De første månedene etter klekking lever hysa pelagisk, men ved en lengde på 12–13 cm søker den mot bunnen. Da er den viktigste føden bunndyr, som snegler, sjøstjerner, krepsdyr og børstemark, og fisk, som sil (tobis), og silderogn, når den er tilgjengelig. Hysa finnes på 40–300 meters dyp på sand- og leirbunn i kyst- og fjordområder i Hordaland. Selv i indre fjordstrøk, som i Matre i Masfjorden, der kjølevann fra kraftverket slippes ut, finnes hysa på bunnen i det salte bunnvannet. Yngel av hyse og hvitting holder til innimellom fangsttrådene til brennmaneter.

 

Breiflabb (marulk) er relativt vanlig på mudder-, sand- og grusbunn, på 60–600 meters dyp, men finnes både grunnere og dypere. Breiflabb ble opprinnelig berømt da det ble oppdaget insulin i fiskens bukspyttkjertel. Insulin brukes mot diabetes (sukkersyke). Fisken er i dag mest kjent for sitt velsmakende kjøtt, fritt for skarpe fiskebein. Breiflabb på over 60 kilo er fanget, blant annet i Osterfjorden. Før i tiden ble breiflabb regnet som ufisk og var for mange forbundet med ulykke.

 

Gråsteinbit finnes fortrinnsvis på sandbunn like under tidevannssonen og ned til vel 400 meters dyp. I fjordene lever den på grunt vann storparten av året, men trekker gjerne dypere om vinteren. Gråsteinbit er den eneste av steinbitfamilien som finnes i Hordaland. Også den er kjent for velsmakende kjøtt.

 

På bløtbunn dypere enn 100 meter finnes arter som smørflyndre, skolest, lysing, svarthå, havmus, brosme og lange. Disse artene er vanlige bifangster ved rekefiske som foregår i fjorder med gode bunnforhold, blant annet i Ålfjorden i Sunnhordland og Osterfjorden i Nordhordland.

 

Noen av de viktigste flyndrefiskene på den nordlige halvkula finnes i kyst- og fjordområder i Hordaland. På dypt vann lever kveite, gapeflyndre og smørflyndre. På mer grunne lokaliteter finner en lomre, sandflyndre, rødspette og skrubbe. Kveite fanges helst i dype fjorder, der den gyter i «kveiteholer» på 300–700 meters dyp i desember–januar. Kveiteplasser er kjent både i Fensfjorden/Austfjorden, Herdlefjorden, Klosterfjorden og Skånevikfjorden og så grunt som i Arnavågen. Etter gyting vandrer kveita grunnere på næringssøk.

 

Rødspette foretrekker sandblandet bunn og leirbunn på 10–50 meters dyp, men kan gå helt ned til 200 meter. Om sommeren lever rødspetta ganske stasjonært langs kysten, men i forbindelse med gytingen kan den foreta lange vandringer mot strømmen. Rødspetta i våre farvann gyter hovedsakelig i Nordsjøen og langs kysten om våren. Gyting foregår på bløtbunn, og eggene flyter opp. Kjente gytefelt for rødspette finnes blant annet i Vestresundet i Bømlo, tett opptil det nye trekant-riksvegsambandet. Også andre flyndrearter, som smørflyndre, sandflyndre og lomre, er typiske for Hordaland.

 

Silfamilien (tobis) består av flere arter: glattsil, småsil, havsil, storsil og uflekket storsil, som er vanskelige å skille fra hverandre. Silen er en stimfisk, som finnes på de grunnere områdene i åpent hav og langs kysten, mest vanlig på 20–50 meters dyp. Havsil er aktiv om dagen og ligger nedgravd i sanden om natta, mens storsil er en typisk nattfisk, som er mest aktiv like etter solnedgang og like før soloppgang. Alle silartene forekommer på sandbunn og er viktig føde for andre fiskeslag (torsk, lyr, rødspette og sandflyndre) og sjøfugl, som lunde, lomvi og teist. Havsilen gyter lokalt på kysten rundt årsskiftet.

 

Mesopelagisk fisk kalles en rekke arter som finnes på midlere dyp både i fjordene og på åpent hav. De er små fisk (opptil 10 cm) som opptrer i stort antall, og som vandrer opp om natta og ned om dagen. Karakteristisk for disse fiskene er lysorgan langs sidene. I fjordene i Hordaland finnes spesielt laksesild og nordlig lysprikkfisk. Større rovfisk finnes ofte sammen med de mesopelagiske artene, eksempelvis kolmule og rognkjeks.

 

Pigghå ble tidligere fanget med line. Den tåler brakkvann og kan trekke langt innover i fjordene i store stimer på næringssøk. Denne haiarten blir ikke lenger fanget i regulært fiske, slik som for 10–20 år siden. Bestanden er hardt beskattet i internasjonalt farvann, og derfor er det få individer som når kysten vår. Merkeforsøk har vist at pigghåen kan foreta transatlantiske vandringer. Kjøttet (buklappene) er velsmakende, men nordmenn flest har ikke oppdaget denne delikatessen, og derfor blir den eksportert til Storbritannia og Kontinentet.

Steinbit

Steinbit. På kysten av Hordaland finnes en rekke gode fiskeplasser for denne fisken. (Ingvar Grastveit)

Skolest

Skolest – dypvannsrepresentant for torskefamilien. (Jo Høyer)

Slimål

Slimålen er utbredt i Hordaland, men ikke udelt populær, selv om kjøttet skal være velsmakende. Den lever i stor grad av åtsler, og kan gjøre betydelig skade på fiskefangst, særlig i bunngarn. (Stein Mortensen)

«En fiskedrager fra Bergen»

«En fiskedrager fra Bergen». I slutten av 1860- årene tok den kjente fotografen Marcus Selmer dette bildet i studioet sitt i Bergen. Bildet forestiller en av de mange fiskebærerne som arbeidet ved Torget. Deres arbeid bestod i å bære fisk hjem til folk når tjenestepiken ikke klarte det selv. Mannen som er avbildet, bærer en meget stor torsk på ryggen – den kan ha vært en av de største som var fanget på Vestlandet i lang tid. Fisken ser litt for fersk ut til å ha vært fraktet fra Nord-Norge. Historien bak fotografiet er lang, men historien etter at fotografiet ble lagt ut til salg i Norge i 1872, er enda lengre. Fiskebæreren ble nemlig brukt som varemerke for et tranprodukt som ble solgt, og selges fortsatt, under navnet «Scott’s Emulsion of cod liver oil». Dette er et av verdens mest kjente og eldste varemerker som fortsatt er i bruk. (tekst Christopher Harris)

Norske Fiske

Erik Pontoppidan var blant de første som beskrev fiskene langs norskekysten. På plansjen over norske fisker regnes både sel og hval som «fisker», noe en den gang klart mente de var. Faktisk forvaltes sjøpattedyrene etter saltvannsfiskeloven den dag i dag.

Sei

Seien – særlig småsei (pale) går ofte høyt i sjøen om sommeren, og er således den fisken mange hordalendinger oftest stifter bekjentskap med. I steinalderen var palen viktig for livbergingen. (Ingvar Grastveit)

En samling utgravde fiskebein fra gravfunnet ved Fosnstraumen i Radøy

En samling utgravde fiskebein fra gravfunnet ved Fosnstraumen i Radøy. Tre millioner fiskebein ble funnet – de fleste fra pale. (Svein Skare)

«Sildekværking i Espevær»,

«Sildekværking i Espevær», 1867, ukjent kunstner. Dette var få år før den lange perioden fra 1876 til 1896 med svart hav i storsildfisket på vestlandskysten. I år med gode innsig av storsild sysselsatte sildefisket mange tusen mennesker fra fjern og nær, blant annet til sildesalting og tønneproduksjon.

Håving av brisling til frysebåt.

Håving av brisling til frysebåt. Brislingen er en pelagisk stimfisk som gyter i enkelte vestlandsfjorder. I Hordaland er det spesielt Hardanger og Sunnhordland som har tradisjoner for brislingfiske. (Eksportutvalget for fisk)

Kilenøter og sitjenøter i den midtre og nordlige delen av Hordaland i 1899

Laksefisket langs kysten og spesielt i fjordene hadde mye større omfang tidligere enn i dag. Kartet viser kilenøter og sitjenøter i den midtre og nordlige delen av Hordaland i 1899. Etter «Kart over Norhordlands Fogderi udvisende Laxefangsternes Standpladse og Antall i Aaret 1899» ved Fiskeriassistent Kapt. Joh. O. Simonnæs. (Sverre Mo)

  • Pethon, P. 1998. Aschehougs store fiskebok. Aschehoug. Rinde, E.; Bjørge, A., Eggereide, A., Tufteland, G. (red.) 1998. Kystøkologi – den ressursrike norskekysten. Universitetsforlaget.
  • Tambs-Lyche, H. 1987. The natural history of the Hardangerfjord – 14. The fishes. Sarsia 72:101–123.