Hordaland blir kledd

Siste istid la etter seg renskurte berg, grus, sand og mange vann og tjern. Plantene vandret inn i det nakne landskapet. Vegetasjonen bygde gradvis opp et jordsmonn som la grunnlag for bosetting og etter hvert også jordbruk i Hordaland.

Plantene kom ikke alle på en gang. De vandret fra isfrie områder sør i Europa i tur og orden, den lange veien fra Tyskland, Danmark og Sør-Sverige til Østlandet, videre langs Sørlandskysten til Hordaland, eller de tok beinveien over fjellet. Andre planter tok vinden, havstrømmene og fuglene med over havet fra Danmark og fra Doggerbank i Nordsjøen, som en gang var tørt land. Frø eller frukter kan ha flytt i det lite saltholdige overflatevannet issmeltingen skapte om sommeren. De kan også ha festet seg i fjærene eller på beina til sjø- og vadefugler, eller de kan ha blitt sådd fra fugleskitt. Eller kanskje blåste frøene i den første tiden fra Kontinentet over havisen om vinteren.

Noen planter etablerte seg så snart landet  ble isfritt, mens andre brukte lang tid fordi de måtte vente til andre planter hadde forberedt jorden for dem. Den enkelte arts reiserute ble påvirket av konkurranse mellom de innvandrende plantene, klimatiske forhold og jordsmonnet.

I over hundre år har botanikere i Skandinavia diskutert innvandring og klimaendringer i tiden etter at isen forsvant. En ny vitenskap, vegetasjonshistorie, ble etablert. Pollenanalyse, metoden som ble utviklet av svensken Lennart von Post i begynnelsen av 1900-tallet, brukes nå over hele kloden. Gradvis har det kommet til mer og mer kunnskap om innvandringshistorien til plantene i Hordaland, og hvordan landskapet er blitt kledd.

Pionertiden, den første tiden: senglasial (14 700–11500 år siden)

Noen har beskrevet slutten av siste istid som en tusenårig vår. Det er et fint bilde. De relativt korte somrene i denne tusenårige våren skapte muligheter for planter og dyr langs iskanten. En kort, men lang nok vekstsesong hvert år gjorde at plantene kunne greie seg gjennom vinteren, enten som frø eller i dvale. Klimaet vekslet mellom varme og kaldere perioder. Det er ikke mulig å finne liknende forhold noe sted i dag. Det nærmeste måtte være Grønland eller Antarktis, bortsett fra at klimaet disse stedene er relativt stabilt. I senglasial tid var alt i forandring. Et helt kontinent, med Hordaland i første rekke, kom da fram fra isen.

Det var en merkelig tid. Varmt sommervær fikk breen til å smelte og skapte lune forhold for varmekjære planter, som solrose, en art vi må til Sør-Skandinavia for å finne i dag. Denne steppeplanten fant grobunn i den åpne mineraljorda, ikke langt unna breen. På samme tid, men nærmere smeltevannet fra breen, var forholdene  barskere, og bare den mest hardføre arktiske floraen kunne overleve. Vinteren var kald og ugjestmild – da som under istiden. Der snøen samlet seg i fonner og smeltet sent bort, dannet det seg snøleievegetasjon. Snøleieplanter, som klarer seg med en meget kort vekstsesong, vokste her. Musøre var den mest vanlige. Vi finner den i fjellet i dag, og merkelig nok i kystlynghei i Sund, der den kanskje har overlevd i 14 700 år.

Vegetasjonen var flekkvis, en mosaikk som varierte fra sted til sted. Fonnene og snøleiene flyttet seg i takt med de skiftende varme og kalde periodene, og vegetasjonsmønsteret flyttet med. At det i en periode var kaldere, kunne føre til både færre og flere snøleier. Der det før var mye snø, kunne snøleiene skrumpe inn, og rabber, områder med karakteristisk rabbevegetasjon, der vinden blåser vekk snøen om vinteren, kunne bli vanligere. Samtidig kunne det bli dannet nye snøleier et annet sted der snøen tidligere hadde ligget hele året. På ulike steder kunne derfor den samme klimaendringen få forskjellig effekt på vegetasjonsmønsteret. At pollendiagrammene i ytre deler av Hordaland viser lokale variasjoner, er derfor ikke å undres over. Senere, etter hvert som vegetasjonen dekket mer fullstendig, ble pollenspredningen bedre, slik at pollensammensetningen innenfor større områder, gjerne flere kvadratkilometer, fikk mange fellestrekk. Men slik var det altså ikke i de første tusenårene.

Starten på den isfrie tiden: bølling (14700 til 14 050 år siden)

De eldste organiske lagene ble avsatt i en rekke vann like etter at breen forsvant fra de ytterste kyststrøkene for knapt 14 500 år siden. Slike lag er funnet flere steder i Bømlo, Sund, Fjell og Øygarden.

De første plantene kom nesten umiddelbart. Det var pionerplanter som kunne kolonisere nytt land fordi de produserer mange frø som spirer lett i mineraljord. Mange av pionerplantene fra denne tiden er typiske for arktisk klima eller høyfjellsforhold. Frøene fra pionerplantene spres lett, noen ganger over lange avstander. Plantene fulgte derfor tett på iskanten nordover, og tilførte etter hvert jorda organisk materiale. Dette la grunnlaget for en tettere vegetasjon av andre planter, som trenger litt humus for å greie seg. Pionerplantene tålte imidlertid ikke konkurransen
fra de nye artene som trengte seg på, og de ble senere fordrevet fra Hordaland. Tinnved, en tundra- og steppeplante, var en slik pionerplante som hadde stor utbredelse i senglasial tid. Det nærmeste voksestedet for tinnved i dag er høyt oppe i en bergvegg i Stryn.

Etter hvert ble vegetasjonen mer lik den vi finner over skoggrensen i høyfjellet i dag, med både dvergbjørk, grasheier og vierarter. Der det var noenlunde tørt, var malurt vanlig. Det kan ha vært norsk malurt, en sjelden fjellplante som siden fulgte isen opp i fjellet.

Merkelig nok finner vi ett og annet pollen av planter som er svært varmekrevende, spesielt vannplanter. En regner med at frøene kom med vadefugler, og at sola sommerstid varmet opp grunne og klare sjøer tilstrekkelig til at de kunne trives. Noen av disse plantene har overlevd i innsjøer og tjern i Sunnhordland like til vår tid.

Trærne fulgte etter isen på trygg avstand og kom mest sannsynlig til Hordaland først i neste varmeperiode (allerød). De små pollenmengdene som finnes av bjørk og furu, har nok kommet med vinden langt fra sør, og har så blandet seg med pollen som pionerplantene la etter seg.

Et lite intermesso: eldre dryas (14 050 til 13 900 år siden)

Det kjøligere klimaet som satte inn for ca. 14 000 år siden, varte bare noen få hundre år. Kuldeperioden fikk heller ikke noe særlig betydning for floraen. Plantene fant voksested etter sin evne til å tåle frost, vekstsesongens lengde og temperatur, og hvor mye fuktighet de trengte. Vegetasjonsdekket ble mindre sammenhengende, men ingen arter ser ut til å ha blitt borte. Derimot endret mengden og fordelingen av vegetasjonen seg, og urtene ble mer dominerende.

Pollendiagram viser at den viktigste årsaken til vegetasjonsendringen i eldre dryas var større snømengder, og snøen lå også lenger enn før. Dette, kombinert med kortere og kaldere somrer, gjorde at snøleiene bredte seg flere steder, i dalsøkk og på flater. Snøen som smeltet, gjorde jorda fuktigere, bortsett fra på rabbene, der det meste av den blåste bort.

Det er uenighet blant forskerne om hva som skjedde i Hordaland i eldre dryas. Pollendiagram fra Bømlo i sør til Øygarden i nord tyder på at kysten forble isfri. Geologer derimot mener avsetningene i Blomvågen viser at innlandsisen igjen vokste slik at den dekket disse øyene, og at brefronten kalvet i havet utenfor Sotra og Øygarden.

En ny varmeperiode: allerød (13 900 til 12 800 år siden)

Etter det korte, kalde intermessoet i eldre dryas fulgte en lang og varm periode på knapt tusen år. Det var den varmeste perioden på slutten av siste istid. Sommertemperaturen var bare ca. 2,5 °C lavere enn i dag. Isen trakk seg langt inn i fjordene og dalene. Et vegetasjonsdekket landskap preget Hordaland, kanskje så langt inn som til Voss. Snøleievegetasjonen minket. Lengst i vest forsvant den helt. Ute ved kysten finner vi nå lite pollen av musøre og bare ett og annet pollenkorn av fjellsyre. Krekling ble vanlig, noe som viser at snøen ikke lenger lå særlig lenge utover sommeren. Som andre lyngarter lever krekling i et rotsamliv med en sopp. Når denne arten nå bredte seg i fylket, tyder det på at det var blitt mer humus i jordsmonnet.

Det er usikkert hvorvidt de store mengdene med bjørkepollen i perioden kom fra dvergbjørk eller skog av vanlig bjørk. Det er ikke lett å se forskjell på disse to pollentypene. Men omfattende analyser i Rogaland indikerer at bjørketrær hadde kommet til landet. I prøver fra Blomvågen er det lokalt bare funnet frø av dvergbjørk, men disse undersøkelsene utelukker ikke at vanlig bjørk likevel fantes.

Vieren ble fortrengt til fuktige områder. Til tross for at bjørka hadde gjort sitt inntog, var vegetasjonen fortsatt for en stor del arktisk, med reinrose på rabbene og sildrearter på bergsider eller i vått lende. Fjellfrøstjerne, som tidligere hadde vært vanlig, forsvant nesten helt. At gras og halvgras også gikk tilbake, kan tyde på at bjørkekratt – eller bjørkeskog – overtok. Lusegras var en vanlig art i krattskogen, og jordsmonnet var noen steder fuktig, andre steder tørt og veldrenert.

Det var nære på – i yngre dryas (12 800 til 11 500 år siden)

Isfronten som rykket vestover for 12 800 til 11 500 år siden, fram fra dalbunnene og utover strandflaten, raderte ut nesten alt liv som hadde etablert seg i Hordaland gjennom 2000 år. Heldigvis stoppet isen tidsnok til at de ytterste øyene forble isfrie. Lenger inne stakk fjelltopper opp av isen, nunataker, og her kan arter som norsk malurt, reinrose, issoleie og andre ha klart seg – mange av dem også helt fram til i dag.

Langs grensen for isframstøtet ble sand og grus fra breen og breelvene avsatt i yngre dryas-morenen, eller raet som det kalles østpå. Is og elver la etter seg løsmasser overalt der de møtte hav, fjorder og ferskvann. Da landet senere steg i forhold til havet, ble disse områdene til fruktbart land, som på Herdla og Halsnøy.

Områdene lenger vest fikk ikke del i dette godet. Rik mineraljord ble bare avsatt fra yngre dryas-endemorenen og østover. De dype nord–sørgående fjordene langs dagens skipsled stoppet isens transport av sand og løsmasser videre mot vest.

Foran breen fikk områdene igjen en urtedominert vegetasjon, som i eldre dryas. Det ble på ny dannet snøleier, og vått lende der det var smeltevann. Når perioden generelt synes fuktig, skyldes det først og fremst smeltevann. Perioden var nemlig relativt nedbørfattig. I pollendiagrammene ser vi at bjørketrærne ikke tålte kaldgufset fra breen tett ved, men noen trær overlevde nok på lune steder. Bjørka kom nemlig umiddelbart tilbake da isen senere trakk seg bort fra fylket.

På tørre steder dominerte dvergbjørk og grasheier, som i bøllingperioden. Lyskrevende arter overtok etter arter som hadde vokst i den mer eller mindre skyggefulle bjørkeskogen. Der det var tørt, kom malurt tilbake. Krekling, som ikke liker at snøen ligger lenge, og som trenger humus i jorda, gikk markert tilbake. Snøleiene bredte seg igjen, og fjellplanter som fjellsmelle, musøre, fjellfrøstjerne, rosenrot og arve- og sildrearter ble vanlige. En spesielt karakteristisk art var reinrose, Dryas octopetala. Yngre dryas var det siste store kaldgufset. Breen trakk seg nå raskt tilbake, og plantene kunne igjen ta opp sin utrettelige erobring av landet.

Bjørke- og hasseltid: preboreal (11 500–10 200 år siden)

I det første tusenåret etter yngre dryas lå isen ennå en stund i fjellområdene, men så godt som hele fylket var isfritt for 10 000 år siden. Nå var det ikke lenger kulde og is som fikk betydning for vegetasjonen, men jordbunnsutvikling, fuktighet, lysforhold og konkurransen mellom plantene.

Til å begynne med var det stor forskjell mellom øyene i vest og resten av fylket. Ytre Hordaland hadde et forsprang på 3000 år. Langs kysten stod vegetasjonen med bjørk og vier i startgropen, klar til å rykke innover på bred front. Nå først kom trærne for alvor til Hordaland. Sammenhengende bjørkeskoger dominerte i begynnelsen, fra de ytterste øyene og innover strandflaten. Bjørka bredte seg i en vegetasjon dominert av krekling. Deretter kom einer, som spredte seg over rabbene og nesten fortrengte kreklingen. Den lyskrevende eineren fant seg voksesteder som bjørka ikke allerede hadde tatt. Så var det hasselen sin tur. Den overtok i stor grad for bjørka og dominerte etter hvert helt i ytre strøk. Bjørka klarte seg imidlertid på steder med lave temperaturer og næringsfattig jord, der hasselen ikke trivdes. Da hasselskogene overtok landskapet, gikk det også ut over den lyskrevende eineren. Neste treslag som etablerte seg på kysten, var furu. Nå var det ikke lenger fritt fram; hasselen la beslag på steder med den beste jorda, mens furu måtte ta til takke med den grunnlendte jorda der hasselen ikke klarte å hevde seg. Litt lenger inne i landet kom derimot hasselen etter furua. Men her ble hasselen langt fra så dominerende som i ytre strøk.

Urtefloraen fra senglasial tid forsvant når skogen tetnet til. Skogen tørket opp jordsmonnet, og torvmoser og bregneplanter fikk mindre betydning i vegetasjonen. Vieren ble derimot igjen på fuktige steder.

Furu tar over: boreal (10 200–8900 år siden)

Da de store hasselskogene i lavlandet gikk tilbake etter som jorda ble mer rik på humus og fattigere på mineralnæring, tok furu over. Furu hadde et veldig oppsving for om lag 9500 år siden og dominerte som treslag svært lenge, og den har gjort det noen steder helt fram til i dag. I løpet av borealperioden fortrengte furua også svært mye av bjørka. Furu er et særdeles nøysomt tre som kan greie seg på skrinn jord og på næringsfattig myr, men den trives også i god jord om den ikke blir utkonkurrert av andre treslag. Furua, som tåler hardt vær, vokste langt ut mot havet, både i Austrheim, i Øygarden, på Sotra, i Austevoll og på Bømlo, slik den også gjør i dag i den sørlige delen av fylket. Også på Hardangervidda, helt opp til over 1200 meter, greide den å slå rot.

Varmetid og edelløvskog: atlantikum (8900–5700 år siden)

Boreal ble etterfulgt av den hittil varmeste perioden i mellomistiden. I atlantisk tid skjedde det store endringer i landskapet. Edelløvskogen – som etter hvert rykket inn – krevde både et varmt klima og næringsrik jord.
Edelløvtrærne brukte lang tid på å innta Hordaland, mye lengre enn senglasialens pionervegetasjon.

Oreskog ble dominerende i landskapet i denne perioden. Svartor er varmekjær, den krever fuktig jord og vokser mest ute ved kysten. Den gang som nå stod arten ofte som en tett krans rundt næringsrike vann, ved stranden og i fuktige lier, der den fikk oppfylt sitt krav til høyt grunnvatn. Gråor, som vokste lenger inne i landet, og svartor har røtter med bakterieknoller som tar opp nitrogen fra lufta. De kaster bladene om høsten, mens de fremdeles er grønne, uten å trekke næringsstoffene til seg. Slik lager oren sin egen gjødsel, og jorda i og ved oreskoger blir næringsrik. Både svartoren ute ved kysten og gråoren i innlandet var derfor viktige for jordsmonnet. Oren forberedte ankomsten og ble en forutsetning for de trærne som skulle komme etterpå. Gråoren kom fra nordøst. Den hadde problemer med å krysse både fjelloverganger og fjorder og etablerte seg litt etter litt. Svartoren kom mye raskere. Sannsynligvis vandret den inn fra sørvest, kanskje over havet fra Doggerbankområdet i den sørlige
Nordsjøen, der det den gangen var tørt land. Vi regner med at det er svartoren som er ansvarlig for den kraftige økningen i orepollen for ca. 9000 år siden som vi kan lese fra pollendiagrammene.

For 7000 år siden var de fleste treslagene vi ser i dag, på plass i fylket. Hassel og bjørk var nå gått tilbake, men fremdeles til stede sammen med furu. Osp ser vi ikke mye til i pollendiagrammene. Den er en dårlig pollenprodusent, og ospepollen bevares ikke så godt som andre pollentyper. Men både osp og rogn finnes her og der fra tidlig tid. Etter hvert dukker også eik og alm opp i pollendiagrammene.

Under siste istid vokste eik, alm, lind og ask langt sør i Middelhavsområdet på grunn av krav til høye sommertemperaturer. Derfor fikk de en lang vei å gå før de innvandret til landet vårt. Først kom alm og eik, deretter lind og ask. De vokste sammen i en eikeblandingsskog, der eika var det viktigste treslaget. Svartor- og eikeskogene i Hordaland var på sitt største fra omkring 7000 år siden og utover. Sommeren var da gjennomsnittlig ca. 2 °C varmere enn i dag.

Skog dominerte overalt i lavlandet, og de skyggetålende plantene klarte seg best. Det er helst lite gras og urter å finne i pollendiagrammene. Det kan ha vært flere planter i denne skogbunnen enn det som reflekteres i diagrammene – de vindbestøvete urtene (bl.a. gras) er underrepresentert i tett skog. Den skyggefulle skogbunnen gav i tillegg dårlige forhold for lyskrevende planter. De ble fortrengt til skogkanter, strender, rasmark og åpninger i skogen. På slike steder var det arter som røsslyng og marimjelle som dominerte. Åpningene i skogen kan ha vært menneskeskapte. Jegerfolk kan ha ryddet eller brent skog for å få mer gras og urter, både for å trekke til seg vilt og til beite for husdyr.

Den varmekjære almen søkte sørvendte steder med god jord. Lind og ask krevde også et næringsrikt jordsmonn. Hasselen vokste både i eikeblandingsskogen og som krattskog. Krossved fantes også, og svartoren stod tett rundt vann og viker. Bjørk og furu  var forvist til skrinn, sur og mager jord.

Furuskogen kommer tilbake: subboreal (5700–2550 år siden)

I subboreal tid overtok furuskogen igjen, kanskje som svar på en klimaforverring, men også som følge av at jordsmonnet var blitt rikere på humus, og dermed surere. Furu erstattet etter hvert hassel og or, og senere også eik de fleste steder.

Jordbruk ble nå mer vanlig i fylket. Løvskogen, som stod på den beste jorda, ble hogd. Rydding av skogen førte til erosjon og utarming av jordbunnen. Dette har fått mye av skylden for at den mer nøysomme furua, og senere surjordvegetasjonen og lyngheiene i ytre strøk, snart kom til å bli vanlig. Enkelte steder på spesielt god jord, som i Bergensdalen, og i bratte skråninger, klarte likevel edelløvskogen seg både mot forsuring og senere avskoging. Den såkalte Middelalderskogen ovenfor Domkirken i Bergen sentrum, og utilgjengelige partier av edelløvskogene ellers i fylket, kan derfor være mindre levninger fra perioden før, fra atlantisk tid.

I subboreal tid skjer det noen svært viktige endringer i vegetasjonsbildet: Beite og åker med tilhørende ugras- og kornpollen dukker opp. Det skjer også noe merkelig med almen. Kurven for almepollen går tilbake overalt i fylket og over hele Nord-Europa, på samme måte og samtidig. I dag er de fleste enige om at dette ikke skyldes klimaet, men en kombinasjon av menneskelig påvirkning og en sykdom, almepest.

Den skogløse tiden på kysten: subatlantikum (fra ca. 2550 år siden)

I torvmyrene på kysten ligger det mange steder røtter og rester etter storvokste trestammer. Kystlandskapet har altså ikke alltid vært treløst. Det var fra for vel 4500 år siden, i siste halvdel av subboreal og framover i subatlantisk tid, at skogen forsvant fra kysten og ble erstattet av et åpent lyngheilandskap. Menneskene hadde da for alvor begynt så intensivt med husdyrhold og åkerdrift at skogen til slutt ble helt borte. Kystbonden fjernet skogen for å få bedre beitemark. I tillegg spiste dyrene som beitet i skogen, opp frøplanter og ødela unge trær, slik at skogen ikke klarte å fornye seg. Den ble gammel og falt i vinterstormene. Slik gikk furuskogen og resten av eikeskogen tilbake.

Lyngen og de plantene som kjennetegner lyngheia, var tidligere undervegetasjonen i den åpne furuskogen. Da skogen ble borte, bygde lyngen opp sitt eget rike langs hele Atlanterhavskysten, fra Lofoten til Portugal. Røsslyng dominerte. Krekling, som ikke tåler lyngsviing, ble det mindre av, samtidig som den ble forvist til steder der ilden ikke nådde. Landskapsbildet langs kysten og innover på den vide strandflaten ble fra nå preget av røsslyngen i de skogløse lyngheiene. Utegangersau holdt landskapet i hevd, uten for mye strev for kystbonden. I flere tusen år, til ut i middelalderen, ryddet folk skog og skapte lynghei om til beite. De yngste områdene ligger lenger inne i fylket, på grensen til der det er for mye snø om vinteren til å ha dyrene ute.

Da skogen forsvant, økte forsumpingen. Skogen hadde til da brukt opp det meste av den rikelige nedbøren. Myrene helt ytterst på kysten vokste nå utover de flatere områdene og til og med oppover skråningene, inntil de enkelte steder ytterst på kysten dekket hele terrenget.

Skoggrensen i fjellet ble fra omkring for 2500 år siden senket etter hvert som seterbruk ble vanlig. Litt etter litt utviklet det seg en kulturpåvirket skoggrense i stedet for en klimatisk. I lavlandet ble myrområdene drenert og tatt i bruk til kultureng og åker. Når vi nærmer oss nåtiden, blir mer og mer av landskapet preget av menneskers bruk. Det skyldes ikke bare befolkningsveksten, men også bedre jordbruksteknologi – og etter hvert også industrialisering.

Gran og bøkeskog

De siste treslagene som kom til fylket før den storstilte treplantingen i det tjuende århundret ble iverksatt, var gran og bøk. Begge treslagene fikk antakelig hjelp av menneskene. De hadde små sjanser til å komme til Hordaland på egen hånd. Innvandringsruten rundt kysten var for lang, og fjellet var nå stengt som innvandringsvei på grunn av det kalde klimaet.

Gammel bøkeskog finnes bare på Seim i Nordhordland. Den nærmeste og eneste andre gamle bøkeskogen i Norge er ved Larvik. Begge er ca.1000 år gamle. Pollenanalyse viser at bøken sannsynligvis har fått hjelp av folk på den gamle kongsgården på Seim til å etablere et brohode her vest.

Nesten all gran i fylket er plantet i nyere tid. Gammel, naturlig gran finnes bare noen få steder. Vossagranen og den ved Otterstad i Modalen har enten etablert seg selv fra frø som er blåst over fjellet på skaren, eller er mest sannsynlig blitt plantet i eldre tid i forbindelse med bosetningen på stedet. Før skogplantingen i nyere tid kunne disse granskogene ha blitt brohoder til en framtidig framvekst av naturlig gran i indre deler av fylket.

Landskapet lukkes

All annen gran er plantet de siste hundre årene, under en storstilt aksjon for å kle landet. Drivkraften var troen på at granplanting ville gi en økonomisk gevinst og være en estetisk vinning. I dag er dette svært omdiskutert, selv om noen av granplantefeltene nok gir kjærkomne inntektsmuligheter for skogeiere i Hordaland. Mange steder står det tungdrevet granskog som det koster mer å høste enn det en får for trevirket.

Skogplanting med fremmede treslag er en av de store farene for det biologiske mangfoldet, her som andre steder i verden. Planting av gran i lynghei, furuskog og løvskoglier fortrenger andre arter, spesielt i skogbunnen, og gjør jorda sur. Nå har også trærne i planteskogen for lengst kommet i frøproduserende alder, slik at nye granplanter vokser opp, denne gangen uten hjelp fra mennesket. Vi er i dag heldigvis langt mer kritiske enn tidligere til hvor det kan plantes gran.

Mange savner det åpne og varierte landskapet som de mørke og livløse granskogene nå er i ferd med å overta. Urbanisering, veibygging og industrietablering bidrar også til at stadig mindre er igjen av det opprinnelige landskapet. Kanskje vil den naturen som det tok flere tusen år å skape, snart ikke lenger være å se i Hordaland.