Publisert: 28.10.2004 | Forfattar: Bjørn Moe
Gammel furuskog, Furebergsdalen, Kvinnherad. (Bjørn Moe)
Furua klorer seg fast i saltdrev og blest ytterst på kysten, den holder seg oppreist i snøstorm og isnende kulde høyt til fjells. Furuskogen har et sterkere grep om Hordaland enn noen annen skog. Gjennom ti tusen år har fylkets «urskogstre» tilpasset seg store variasjoner i klima og jordsmonn. Det er slett ikke utenkelig at furuskogen enkelte steder har klart seg sammenhengende gjennom hele denne perioden. De gamle skogene i Fusa, Jondal og Voss gir uansett et gløtt inn i historien. Einer og barlind har også en lang fortid i fylket. Grana, det sist ankomne bartreet, er til sammenlikning rene ungdommen.
Furuskog med gamle trær ligger gjerne litt avsides til, høyt oppe i åser og tungt tilgjengelige fjellsider. Slike steder har furuskogen vært lite påvirket av hogst. Det finnes neppe furuskog i fylket der det aldri har vært tatt ut trevirke. Noen steder er likevel påvirkningen fra øks og sag såpass beskjeden at skogen mer eller mindre har beholdt sitt opprinnelige preg.
Furu kan bli meget gammel, trolig godt over 500 år, men i Hordaland er 300–400 åren mer vanlig alder for de eldste trærne. Det er ikke alltid de store og grove furustammene som er eldst. Tvert imot ser det ut til at seintvoksende trær på skrinn grunn kan oppnå en høyere alder enn dem som vokser under gunstige forhold. På skrinn grunn kan tilveksten i årringene i perioder være så langsom som noen få millimeters økning i diameteren på flere tiår. De krokformete trærne på grunnlendt jord har dessuten størst sjanse til å overleve hogsten, fordi de rake og grove dimensjonene er mye mer ettertraktet.
Tømmeret har vært en viktig naturressurs så lenge det har bodd folk i vestlandsbygdene. Sporene etter gamle hogster vises som gamle stubber, et vanlig syn i furuskogen. Disse stubbene er gjerne tilgrodd med mose og lyng. Historien forteller oss at skogen til tider har vært så kraftig utnyttet at det oppstod skogmangel mange steder i fylket. I andre halvdel av 1800-tallet og utover må det ha sett glissent ut, med lite skog langs fjorder og dalsider. I en rekke av dagens furuskoger i midtre og indre deler av fylket finner vi at den dominerende generasjonen av trær så dagens lys på 1870-tallet, i det som sannsynligvis mer eller mindre var et åpent landskap. Kanskje var det industrivekst og tilflytting til byene, eller kanskje utvandringen til Amerika, som indirekte minsket presset på utmarka og dermed tillot furuskogen å ta tilbake deler av det - utarmete landskapet.
Den stormsterke kystfuruskogen
Ute ved kysten er furu det skogstreet som når lengst ut mot havet. Kystskogen har etablert seg på fjellknauser helt ute ved sjøen, i lyngmark og på torvjord, ofte på magre voksesteder der andre treslag ikke har noen sjanse. Om det er vått eller tørt, spiller mindre rolle, for kravene til fuktighet er svært tøyelige. Ved hjelp av et dypt rotsystem klarer det nøysomme treet å finne tilstrekkelig med næring og utnytte selv sparsomme vannforekomster.
Den kraftige pælerota gjør furua stormsterk, og rotvelter er sjelden å se. Men furua er ikke uberørt av naturkreftene. På utsatte og havnære steder er furutrærne mindre av vekst enn ellers. Til gjengjeld er kronen videre, med lange greiner. Trærne er tilpasset en vekst i bredden – i den milde vinteren er dette mulig ettersom greinene ikke belastes med tung snø. Det kan synes som om de vide furukronene gjør trærne bedre i stand til å stå imot vindpresset.
Kystfuruskogen mangler normalt de seine utviklingsstadiene, med gamle trær og mye død ved. Slik skog finner vi helst i fjordstrøkene, spesielt der det er vanskelig tilkomst. Her har de delene av skogen som overlevde storhogstene på 1700- og 1800- tallet, kunnet vokse mer uhindret over lengre tid. Fraværet av gammelskogen langs kysten skyldes et stort press på utmarka, der særlig lyngheidriften med beiting, slått og brenning var vanlig helt opp til andre halvdel av forrige århundre. Når dette tradisjonelle jordbruket opphører, overtar furuskogen for lyngheia mange steder. Alderen på trærne indikerer når gjengroingen startet. Mye av kystfuruskogen i ytre strøk er yngre enn hundre år, noen steder også yngre enn femti. Flere steder, for eksempel i Austevoll og Fitjar og på Bømlo og Sotra, kan vi se hvordan furuskogen sprer seg vestover fordi utmarka brukes for lite til å holde trærne borte.
Eineren inntar utmarka
Sammen med furu bidrar eineren sterkt til gjengroing av utmarka. Dette bartreet har helst buskform og blir oftest inntil et par meter høyt. Treformet einer på 5–6 meter forekommer av og til i skogen. Helt opp i nivået til furukronene når det likevel ikke. I sjeldne tilfeller blir eineren svært høy; 18 meter er norgesrekorden. Planten kan også bli svært gammel; det eldste målte treet i landet er en over tusen år gammel einer fra en fjellskog på Østlandet. Eineren i kystfuruskogen er nok mye yngre, trolig omtrent like gammel som furua.
I furuskogen danner eineren en underskog som kan bli svært tettvokst. Med sine stikkende busker kan den gjøre furuskogen nesten uframkommelig. De tette einerkrattene gir mye skygge og surt nålestrø til skogbunnen, og det blir dannet en artsfattig og dårlig utviklet vegetasjon. Røsslyng, blåbær og andre lyngplanter blir effektivt utskygget der eineren brer om seg.
Mange steder har eineren etablert tette kratt i utmarka, og dette har ført til at bjørk, furu og andre treslag ikke klarer å vokse opp. Eineren har dermed fått en betydningsfull rolle i landskapet ved å holde skogen unna – i hvert fall for en god periode framover. Det er tydelig å se på Byfjellene i Bergen, på Osterøy og mange andre steder i fylket.
Vintergrønn vegetasjon
I det vintermilde vestlandsklimaet er vekstsesongen lang, og skogbunnen i kystfuruskogen kan gi inntrykk av å være mer eller mindre grønn året rundt. En vinterdag i denne skogen ser lyngvegetasjonen bortimot likedan ut som resten av året. Blåbær kaster riktignok bladene om høsten, men de grønne stenglene står nesten like friske. Spredt blant lyngen vokser bjønnkam, kråkefot og en rekke arter moser, som er like grønne, uavhengig av årstiden.
Purpurlyngen preger den havnære furuskogen mer enn noen annen lyngart. Den er vanligst i lyngheia, men dominerer lokalt i furuskogen i ytre del av Sunnhordland, særlig på Bømlo. I august,når purpurlyngen blomstrer sammen med røsslyng og klokkelyng, er det et vidt spekter av rødfarger i skogbunnen, fra lys rosa til rødfiolett. I bortgjemte kløfter står hinnebregne, alltid nordvendt, der den ikke utsettes for sollys og uttørking.
Den store bregnen einstape brer seg effektivt i lyngvegetasjonen, med sine lange underjordiske stengler. Graset blåtopp vokser enkeltvis eller i tuer, ofte i store mengder på skrinn jord. En rekke frostømfintlige planter er mer eller mindre vanlige, slik som fagerperikum, heiblåfjær og heistarr. I det fuktige og kjølige klimaet går nedbrytningen av skogstrøet (barnåler, kvister og lyngblader) langsomt. Dermed hoper det seg opp råhumus, organisk materiale som er lite omdannet. Dette jordsmonnet er surt og næringsfattig.
Furuskog på kalkgrunn
Furua sier ikke nei takk til næringsrik jord, om den får muligheten. Problemet er at den der må kjempe om plassen med en rekke andre treslag. I konkurransen med edellauvtrær, som ask, alm og hassel, stiller furua svakt, og den blir lett fortrengt av mangel på lys. Utviklingen i den tidligste fasen er spesielt sårbar. Unge furuplanter er sjanseløse i lauvskog med mye skygge. I konkurransen med lauvtrærne må furua derfor være på plass først og strekke stammen i høyden så godt den kan. Da vil i hvert fall ikke hasselen kunne true den, ettersom den aldri blir like høy som furua. Furuskog med hassel er en god indikasjon på næringsrik jordbunn.
Kalkstein og grønnstein er bergarter som gir rikelig med næring til jorda, men hvis det blir for tynt jordsmonn og for tørt, trives ikke lauvtrærne. Furua drar nytte av det og danner skog som kaster mindre skygge enn lauvskogen. Dette vises i vegetasjonen med en rekke kravstore arter. Bergflette er mest iøynefallende, der den brer seg utover skogbunnen. Bergfletta er spesialist i å klatre på berg og i trestammer. I denne skogtypen finnes et stort mangfold av arter, som liljekonvall, skogbingel, sanikel, kusymre, falkbregne, blodstorkenebb og skogfredløs. Flere orkidéer, blant annet raudflangre, breiflangre, brudespore og vårmarihand, er karakteristiske. Med litt hell kan du støte på den bleke vaniljerota, som mangler klorofyll og derfor er uten grønnfarge.
Forekomster med furuskog på kalkgrunn er oftest små, og vi finner dem best utviklet i Sunnhordland. En av de fineste skogene er på Storsøya i Stord, en botanisk juvel i det ytre fjordlandskapet. Her finner vi også mengder av kristtorn, det eneste eviggrønne lauvtreet i Norge.
Barlind trives godt på kalkgrunn og vokser ofte spredt i rik furuskog, men danner sjelden tresjiktet aleine. Av de fire viltvoksende bartrærne i fylket er barlind den sjeldneste. Hovedforekomstene ligger i kommunene Stord, Tysnes og Kvinnherad, men den vokser også helt nord i fylket, i Masfjorden og Modalen.
Blåbærskogen
Innover i fjordstrøkene er det meget gode vekstforhold for furuskogen, og vi finner den i de sørvendte og tørre liene så vel som i de nordvendte og fuktige. Der det er høy fuktighet, er det gjerne mye moser i skogbunnen. Når årsnedbøren overstiger 3000 millimeter og fordampningen er liten, kan det gi gunstige forhold for torvmose i skogvegetasjonen. På tuer i torvmosen vokser den lille og uanselige orkidéen småtveblad, godt kamuflert med den brungrønne fargen. Knerot er en sjeldnere orkidé blant lyng og mose, så uvanlig er den at det gjerne går flere år mellom hver gang vi treffer på den i furuskogen.
Blåbær er ofte den dominerende lyngplanten, og den kan brukes som indikator på at jorda er middels næringsrik. Det tette dekket med blåbærlyng kan synes ensformig og artsfattig, men gir samtidig en frisk grønnfarge til skogbunnen, spesielt på forsommeren. Andre planter må finne seg i å stille i andre rekke, men flere av dem er ganske vanlige blant blåbærlyngen, slike som linnea, perlevintergrønn, nikkevintergrønn, skrubbær og gullris.
I blåbærmarka finner vi også andre treslag, som bjørk, osp og rogn. I skogen er de underordnet den høytragende furua. I Hardanger er det ikke uvanlig å treffe på eik som spredte trær i furuskogen. På gunstige partier der eika trives, særlig på tørre, lune steder, har furua måttet vike plassen for eikeskog. Men sammenlignet med furuskogen dekker eikeskogen bare små arealer i fylket.
Granskogen
En østlending vil hevde at blåbærmarka er et voksested for granskog og ikke furuskog. Grunnen er at på Østlandet blir furua fortrengt til magrere voksesteder fordi den skyggetålende naturlige grana har inntatt blåbærmarka. Den vestnorske furuskogen får dermed en større nisje, ettersom den langt på veg slipper unna konkurransen fra naturlig gran, som det er lite av på våre kanter. Plantegranskogen derimot har mange steder erstattet både furu og blåbær: Furuskog på blåbærmark er nemlig ettertraktet av skogbruksnæringen, fordi trærne vokser godt og får høye, rette stammer. Etter hogst av furuskogen blir det normalt plantet granskog på hogstflaten. Skogbunnen i de tette granplantefeltene er så godt som livløs; verken blåbær eller andre planter finner tilstrekkelig med lys og næring.
Selv om det er lite naturlig granskog i Hordaland, er det noen få unntak. Det største området i Hordaland ligger på Voss, mens granskogen ved Otterstadstølen i Modalen er kjent som den vestligste i Norge. Ellers finnes det noen mindre lokaliteter i Hardanger, med Klyve i Kvam som den største. Foruten blåbær inneholder den naturlige granskogen ofte mye bregner, særlig fugletelg, hengeving, sauetelg og bjønnkam. På de mest næringsrike voksestedene inneholder skogen i tillegg en rekke store urter og gras, som skogstorkenebb, mjødurt, vendelrot og skogrørkvein.
Årsaken til at det er såpass lite naturlig granskog i fylket, har vært mye diskutert. Det er blitt antydet at klimaet ikke passer for grana, kanskje fordi temperaturforholdene og mange dager med nedbør fører til lite blomstring og dermed dårlig frøproduksjon. En annen og mer sannsynlig forklaring er at granskogen ikke har hatt nok tid på seg til å få fotfeste på Vestlandet, fordi Langfjella har dannet en effektiv barriere mot vest. De få naturlige granskogene som likevel har slått rot, er resultatet av noen frø som på merkverdig vis kom seg over fjellet. Selv etter en slik prestasjon vil de ha problemer med å spre seg videre i et landskap der fjorder og fjell danner barrierer. Grana er en sein innvandrer, som kom til Østlandet fra Sverige for ca. 2000 år siden og til Vestlandet for bare 800 år siden. I forhold til gran er furu, med sin 10 000-årige historie i fylket, en veteran.
Fjellskog
I de indre strøkene vokser det furuskog opp til omtrent 750 moh., høydegrensen for barskogen i fylket. Furu i fjellskogen er en åpen skog, med større avstand mellom trærne enn furuskogen i lavlandet. Furutrærne har relativt smale kroner, en tilpasning til å kunne tåle store snømengder uten at greinene knekker. Det inngår ofte en del bjørk i denne furuskogen, og i vegetasjonen kommer det til enkelte fjellplanter, særlig lyngartene fjellkrekling, rypebær, greplyng og blålyng.
Furuskogen i indre strøk av Hordaland kan inneholde mye lav, særlig reinlav. Dette er en svært tørr type furuskog som er knyttet til næringsfattig jord. Den har en vid utbredelse på de indre, nedbørfattige strøkene av Østlandet
og forekommer bare lokalt i Hordaland, som i Husedalen i Ullensvang og på Mjølfjell.
Barskog for framtiden
Flere av de fineste områdene med barskog i fylket er fredet i forbindelse med verneplan for barskog. Det ble i 1999 opprettet åtte reservater, blant annet den spesielle kystfuruskogen på Bømlo, store områder med gammel skog i Fusa og granskogen i Modalen. I tillegg kommer flere mindre områder der barlind og kristtorn er fredet. Dermed har vi sikret en viktig del av naturarven, til glede både for oss som lever i dag, og for våre etterkommere.
Dyr i furuskogen
Furuskogen gir levekår for en mangfoldig fauna. Gammel skog på næringsrik grunn har et særlig rikt dyreliv. Som oftest oppdager dyrene menneskelige inntrengere lenge før de selv blir oppdaget. Kanskje ser vi spor, kanskje hører vi lyder, men mange av skogens beboere stifter vi sjelden nærmere bekjentskap med. De er flere enn mange av oss aner.
Et av de mest karakteristiske dyrene i så måte er måren, utbredt som den er i den vestnorske furuskogen. Likevel har bare de færreste sett denne vare og nattaktive skapningen. Jegere får litt oftere befatning med arten, i alle fall når de har med seg hund i terrenget. Hjorten holder seg også i bakgrunnen på dagtid, men er likevel oftere å se. Og skulle vi ikke få øye den, er det i alle fall lett å finne spor. Dagens store hjortebestand i Hordaland gjør at det går hjortetråkk på kryss og tvers, nær sagt overalt. Det er likevel gjerne i furuskogen hjorten aller helst holder seg.
Fargeklatter i skogen
Blant de mest iøynefallende fargeklattene i de eviggrønne omgivelsene er skogshønsene. Av disse regnes gjerne orrfuglen som den mest typiske «vestlendingen», men faktisk finnes også gode bestander av storfugl (tiur og røy) flere steder. Storfugl lever i furuskogen året rundt, mens en del av orrfuglbestanden forflytter seg ut mot lyngheia på kysten om vinteren. Om sommeren er menyen variert for storfugl. Vinterkosten derimot er relativt ensformig – skal storfuglen greie seg gjennom vinteren, er den henvist til å ete bare furunåler. En voksen tiur trenger ca. 400 gram furunåler i døgnet. Det er ikke akkurat mangel på slik føde i skogene våre, men tiuren er kresen på kvaliteten og eter ikke en hvilken som helst furunål.
Rovfugl
Mange steder i Hordaland var det nok vesentlig mer orrfugl for noen tiår siden, og det samme gjelder flere andre fugleslag som er sterkt knyttet til furuskogen, for eksempel hønsehauken. Dette kan virke selvmotsigende, ettersom det er lenge siden det har vært så mye skog på våre kanter som i dag. Årsaken er trolig at denne skogen mange steder ennå er for ung til at den kan tilfredsstille de krav som dyrelivet har utviklet gjennom flere tusen år. En regner med at det bare er et sted mellom 100 og 200 hekkepar av hønsehauk i vårt fylke, trolig nærmest det laveste anslaget.
Dess eldre en skog er, dess bedre egnet er den som leveområde for de kravstore artene. I Hordaland hekker de fleste av våre ca. 70 par havørn i furuskogen, selv om de opererer langt utenfor skogen for å jakte. Ørnereir er store og tunge konstruksjoner. Utsatt for vær og vind som de er, duger ikke en hvilken som helst furu som reirtre. En rikt forgreinet trekrone gir best feste for en slik enorm kvistansamling, og slike trær er gjerne gamle. I Sverige er gjennomsnittsalderen for kongeørnas reirtrær hele 350 år! I våre trakter er barskogen sjelden så gammel, kanskje er det grunnen til at de rundt regnet 35 parene av kongeørn i Hordaland helst hekker i bergvegger. Eksemplet illustrerer likevel godt betydningen av å ta vare på gammel skog.
Biologisk mangfold
Om ikke furuskogen hos oss alltid er så gammel, finnes det likevel partier i skogen med god tilgang på dødt og døende trevirke. Slik skog er spesielt viktig for det biologiske mangfoldet. Vårt våte klima bidrar til å framskynde forråtnelsen av veden, og skaper dermed muligheter for blant annet treborende insektlarver av solide dimensjoner. Disse inngår igjen som en viktig bestanddel i hvitryggspettens meny. De fleste hvitryggspettparene i Hordaland holder til i furuskog med mye råtten ved. Arten har store revirer. Fuglene kan derfor være vanskelige å finne, men ofte vil du se stubber og døde stammer som har fått røff behandling av hakkespettens kraftige nebb.
Det helt store mangfoldet i barskogen finner vi likevel blant insekter og andre virvelløse dyr. Dessverre er denne delen av faunaen ofte svært mangelfullt kartlagt. Selv en overflatisk og ustrukturert undersøkelse av slike dyregrupper i en vestnorsk furuskog ville helt sikkert frambringe mye nytt, for eksempel edderkopper som tidligere ikke er påvist i vårt land – kanskje også noen arter som er nye for vitenskapen! Igjen er det i gammel og tilnærmet urørt skog vi kan ha størst forhåpninger om slike funn, ettersom slike smådyr ofte er høyst spesialiserte og dermed ikke spesielt tallrike.
- Berntsen, B.; Hågvar, S. 1991. Norsk urskog, verdier – trusler – vern. Universitetsforlaget.
- Bjørndalen, J. E.; Brandrud, T. E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogtyper i Noreg. DN rapp.10.
- Hødal, A. 1957. Spontane granforekomster i Hordaland. Tidsskr. for skogbruk 65:1–96.
- Larsson, J. Y.; Søgnen, S. M. 2003. Vegetasjon i norsk skog. Vekstvilkår og skogforvaltning. Landbruksforlaget
- Moe, B. 2001. Inventering av verneverdig barskog i Hordaland. Fylkesmannen i Hordaland, MVA-rapport 2/2001.
- Moe, B.; Korsmo, H.; Svalastog, D. 1992. Verneplan for barskog. Regionrapport for Vest-Norge. NINA utredn.31.