• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Glesvær

Glesvær (Bilde fra tidlig på 1980-tallet) (Helge Sunde).

"FORNØDENT FOR ALMUEN OG DE REISENDE"

På vei mot vest

Fra Bergen har en bilist i dag mange muligheter. Veiene fører nordover, sørover og østover til et Norge i miniatyr med høyfjell, fjorder, daler og til områder med åpent, lavt terreng. Men det er også en fjerde mulighet: vestover mot havet. Det moderne brosystemet har gjort det mulig å forsere store og små sund slik at vi kan komme over til de vestligste øyene uten å bruke ferge. Riksvei 555 fører oss fra Bergen gjennom Laksevåg til Sotra, den største av disse øyene. Landskapet med de nakne fjellene kan virke karrig og bærer preg av den nære kontakten med sjøen. Her, ytterst mot Nordsjøen, på en sidevei til Glesvær, stanser ferden foran et stort, gammelt trehus.

Bygningen skiller seg ut fra den eldre gardsbebyggelsen i størrelse, form, den doble rombredden og i stilen. Derimot er boligen svært lik de bergenske borgerhusene som ble bygd i byen på slutten av 1700-tallet. Det har valmtak med svai, en stor ark plassert i husets akse, fint dekorerte portaler og bypregete vinduer. Denne bygningen på Glesvær er ikke det eneste gamle huset som ligger med havet som nærmeste nabo. I de ytterste strøkene av Hordaland står liknende bygninger på rekke og rad oppover langs kysten. I Mosterhamn på Bømlo, sør i fylket, står en toetasjes bolig med umiskjennelig bergensk karakter. Enda tydeligere er bypreget på Hiskjo, helt vest på øya, hvor huset er plassert med gavlsiden ut mot sjøen, som om det sto på Bryggen i Bergen. I Kvalvåg, på øya Stolmen i Austevoll, står nok et kjøpstadshus, og både på Hernar, helt nord i Øygarden, og på Fedje, ved grensen mot Sogn, er det tidligere blitt bygd større boliger i områder som ellers var dominert av fiskernes og bøndenes enkle hus.

Borgerne drev handel

Alle disse stedene var handelssteder, eller kremmerleier, som de ble kalt før. En kan undre seg over hvorfor de ligger helt ytterst mot havet, og hvorfor de er preget av byens byggeskikk. En del av forklaringen ligger 300 år tilbake i tiden. På 1600-tallet ble det drevet en merkantilistisk handelspolitikk i Norge. Det innebar at byene skulle være sentra for handelen i landet. All import og eksport, enten det var sukker fra Vest-India eller tømmer fra Norge, skulle innom eller administreres fra en by. Det var ikke bare utenrikshandelen som var strengt regulert; også innenfor landets grenser ble handelen styrt gjennom rigorøse bestemmelser. Som i handelen med utlandet skulle innenlandsk kjøp og salg foregå i byene. Det vil i teorien si at handel med mellommenn ikke var lov utenfor byens grenser. Handel på landet var altså forbudt. For å unngå unødig konkurranse mellom byene fikk hver kjøpstad interessesfærer, hvor de hadde enerett til handel. Byene fikk delt landet mellom seg. På Vestlandet var Bergen den største byen og fikk rett til å drive handel med bøndene i Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. I praksis betydde det at hvis en harding eller vossing skulle ha fatt i varer han ikke produserte selv, eller kunne få byttet til seg fra naboen, måtte han til Bergen for å kjøpe dem. Omsetningen ble på denne måten strengt geografisk regulert, og det ble opprettet et skarpt økonomisk skille mellom by og land.

Bergenske kjøpmenn i distriktet

I 1702 fikk imidlertid Bergen nye byprivilegier, og der ble det bestemt at fordi «Landmanden eller Bonden, som ikke alltid for en ringe Ting kan søge sin Nødtørft af Salt, Meel, Hamp, etc. i Byen ikke maatte blive forlegen, da skal saamange KræmmerLeier på Landet indrettes som «myndighetene» befinder fornødne at være. Eiermændene deraf skulle derpaa være Bergens Kjøpmænd og Borgere og ingen Anden, og skulle de derpaa nedsætte skikkelige og ædrue Tjenere og Folk, der ærligen og opriktig skulle handle..... Alle Andre forbydes nogen Handel paa Landet at drive».

Dette innebar at kjøpmennene i Bergen fikk lov til å opprette handelssteder ute i distriktet, men de måtte drive dem gjennom en handelsbetjent eller gesell. Det naturlige hadde vært at disse kremmerleiene var blitt fordelt rundt i fylket, men slik gikk det altså ikke. Borgerne konsentrerte sin handelsdrift i kystområdene og plasserte sine handelshus der. Årsaken var de store fiskeriene som foregikk i disse strøkene. Når silda og torsken kom inn under land, var det et yrende liv på plassene. Hundrevis av fiskere og båter var i aktivitet på sjøen, mens bøkkere lagde tønner i tylftevis på land.

Handelsforvalterne administrerte tjenestejenter og arbeidsfolk som skulle sortere fisken og legge den i tønner for lagring i sjøbua eller utskiping på en seiljakt til Bergen. Glesnes, Hiskjo, Kvalvåg, Hernar og de andre kremmerleiene ble på denne måten distribusjonssteder for fiskeprodukter, og handelsborgernes forlengede arm ute i distriktene.

Og det var ikke hvem som helst av byens kjøpmenn som eide og bygde kremmerleiene. Det var byens handelsmatadorer – de største og mest innflytelsesrike borgere som Krohn, Ameln, Kahrs og Lexau. Disse borgerne var naturligvis interesserte i å tjene mest mulig på handelsstedene sine, og de store fiskeriene gav langt bedre fortjeneste enn detaljhandel med bøndene. De fleste kremmerleier ble derfor lagt til de ytre kyststrøkene, til glede for kjøpmannen, mens distriktsbefolkningen i de indre områdene av fylket bare i liten grad fikk nyte godt av handelsstedene som i utgangspunktet var beregnet på dem.

Den bergenske eierstrukturen medførte at kremmerleienes byggeskikk ble påvirket av den arkitektur som til enhver tid var på mote i Bergen. Derfor er våningshuset på Hiskholmen nesten identisk med de tidlige 1700-tallsbygningene i byen, hvor gavlsiden utgjør fasaden, og inngangsdøren er plassert helt på siden av huset. Hovedbygningen på Glesnes, som er satt opp et par generasjoner senere, har fått klassisismens typiske trekk, med en tilnærmet symmetrisk fasade med ark og inngangsdør i midtaksen. Boligene på Hiskholmen og Glesnesholmen er, til tross for ulikheter seg imellom, begge typiske byhus oppført på landet. Hver for seg representerer de en sentral periode i Bergens arkitekturhistorie. Bygningene forteller med all tydelighet at eierne har stått utenfor bonde- og fiskersamfunnet. På denne måten gir disse bygningene oss kulturhistoriske opplysninger langt ut over selve funksjonen.

Handelen blir frigitt

Denne ordningen med begunstigede, privilegerte, kremmerleier ute i distriktet varte helt til 1842. Da kom det en ny handelslov som innebar en liberalisering av de eldre bestemmelsene. Den gav adgang til å opprette landhandlersteder på bygdene, og eierne kunne selv få bo på stedet. Dette innebar at bergensdominansen forsvant litt etter hvert, etter som lokale eiere utover på 1800-tallet startet sine egne handelssteder. Det er disse som mange vil huske som små krambuer med alle slags varer i hyllene, på golvet, over disken og hengende fra taket. Mange av de gamle kremmerleiene fortsatte også som krambuer etter at den privilegerte tiden før 1842 var over. Fremdeles er det handel på noen av de eldste kremmerleiene.

De gamle handelsstedene var som nevnt først og fremst anlagt for å hjelpe lokalbefolkningen med varer de selv ikke kunne skaffe seg. Dessuten drev handelsmennene gardsdrift og produserte kjøtt, melk og ull på lik linje med bøndene. Men i tillegg hadde nesten alle handelsstedene også en annen funksjon. De var losjihus eller gjestgiverier for fiskerne, slik at de slapp å overnatte i en åpen båt. Handelssted og gjestgiveri ble på denne måten koplet sammen.

Sjøen bandt, landet skilte

Isolert sett hørte ikke gjestgiveriene til handelssystemet, men til samferdselssystemet i landet. Over hele Hordaland kan man finne eldre bygninger som har vært losjihus. Noen av dem ligger ved de typiske turistrutene, der gamle landvertsforbindelser er utvidet til moderne veier, men de aller fleste var og er plassert langs leia ute ved kysten eller innover i fjordene.

Grunnen til det er selvfølgelig at sjøen var den viktigste kommunikasjonsåren for et par hundre år siden. Hadde en råd og anledning, foretrakk folk en rotur framfor en slitsom ferd med hest og kløv på smale og bratte stier. I færingen eller jekta kunne reisende også ta med seg mer bagasje, varer og last og komme hurtigere fram enn tilfelle var hvis en gikk over land. Båten ble derfor det betydeligste framkomstmiddelet, og leia og fjordene ble datidens naturlige samferdselssystem. Gjestgiverstedene ble naturlig liggende ved disse ferdselsårene. I en forordning fra 1648 går det klart fram at de var opprettet for reisende, så de kunne «bekomme nødtørftig Øll, Mad samt Logement og Natteleie.» (Forordning av 1648). Gjestgiverne skulle med andre ord dekke de veifarendes behov for overnatting. Men hvem var de veifarende? I praksis var det tre typer besøkende på gjestgiveriene. Først tilreisende som benyttet skyssvesenet, dernest farende folk som brukte egen skyss og, for det tredje, lokalbefolkningen fra gjestgiveriets nære omegn.

For et par hundre år siden var skyssvesenet det eneste landsomfattende samferdselssystem i Norge. Med jevne mellomrom ble det opprettet stasjoner hvor de reisende kunne skifte mannskap og båt. Til hver skysstasjon var det knyttet flere gårder, og bøndene hadde plikt til å møte fram når passasjerene hadde behov for det. Ved å ro eller seile fra skysstasjon til skysstasjon kunne de reisende i løpet av forholdsvis kort tid bli fraktet fra de indre fjordstrøk til de ytre kystområdene. Disse skysskiftene skulle etter forordningene ligge med omkring en gammel norsk mils avstand, men i praksis ble distansen større. På Vestlandet ble mange skysskifter lagt til et gjestgiveri, og i motsetning til Østlandet, hvor skiftet betydde bytte av hester, var det romannskap og båt som ble skiftet i Hordaland. Det var nesten bare militære og sivile embetsmenn som brukte skyssvesenet på Vestlandet: offiserer, futer, sorenskrivere og prester. De reiste gratis og kunne forlange flere roere og større båter ettersom rangen ble høyere. Andre reisende som brukte skyssvesenet, måtte betale. I begynnelsen av forrige århundre var prisen 24 skilling for hver roer pr. mil, og fra 8 til 32 skilling pr. mil for båten, alt etter størrelsen. Dette var fraktutgifter bare de færreste hadde råd til. De fleste rodde og seilte derfor med egen båt og benyttet seg ikke av skyssvesenet. Derimot tok de inn på gjestgiverstedene når det var nødvendig. Heller ikke det var billig, så hvis de hadde anledning, overnattet de hos kjentfolk. Resultatet var at gjestgiverstedene hadde lite besøk av vanlige reisende.

Kro og øltapperi

De viktigste gjestene på losjistedene var nesten overalt bønder fra stedenes umiddelbare nærhet. For gjestgiveriene var ikke bare knutepunkter i ferdselssystemet, de var også sentralt plassert i lokalsamfunnet og ble naturlige møteplasser for folk. Derfor ble også rettsforhandlinger, tingmøter og andre offentlige sammenkomster gjerne lagt til bygdas betydeligste gjestgiveri. Der kunne folk høre nytt, treffe kjente og utveksle meninger. Dessuten hadde losjistedene ei bondestove eller skjenkestove hvor det var mulighet til å få mat og drikke. Særlig det siste betydde mye for besøket, og gjestgiveren hadde alltid nok drikkevarer på lager. I virkeligheten var mange av de mindre gjestgiverstedene på Vestlandet rene kroer, og ofte ble de rett og slett kalt øltapperier. Fra midten av 1700­tallet ble brennevin mer populært enn før, og selv om myndighetene i 1757, på samme måte som hotellene på bygdene i våre dager, forbød å selge alkohol til andre enn reisende, hjalp det lite for salget til lokalbefolkningen.

Gjestgiveriene ble på denne måten samlingsplasser for bygdas egen befolkning, i like stor grad som overnattingssteder for reisende. Men i andre halvpart av forrige århundre tiltok turismen, og gjestgiverstedene ble flere steder omgjort til hoteller.

Utne i Hardanger – losjisted i 250 år

Der dagens riksvei krysser sentrale punkter i det gamle samferdselssystemet, kan bilister ennå støte på fine eldre bygninger som har vært privilegerte gjestgiverier. Ved riksvei 550, nær ferjekaien på Utne, står et toetasjes trehus som tidligere var gjestgiveri, men som nå heter Utne hotell. Stedet har hatt samme funksjon i over 250 år. For 150 år siden var det ikke så mange turister som besøkte Utne. I perioden 1829 til 1850 står bare 51 personer oppført i «Dagbogen for Skydsstationen». Av disse var 21 embetsmenn, 10 var engelske turister og de resterende 20 var sivile nordmenn på reise i Hardanger.

For dem som har tid, vil det være en fin naturopplevelse å kjøre utover langs sørsiden av Hardangerfjorden fra Utne til Jondal. Da vil de også reise forbi gjestgiveriet Herandsholmen, som forlengst har mistet sin gamle funksjon. Men stedet ligger der, på en liten holme like utenfor Herandsgrenda, midtvegs inn fjorden, og viser bedre enn de fleste hvordan et gjestgiversted så ut. Bygningene er samlet i en tett gruppe og ligger med fasadene mot fjorden. Det forteller om den nære kontakten det alltid var mellom gjestgiverfunksjonen og sjøen som ferdselsåre. Her ligger tingstove, bestestove, gamlestove, stabbur, løe, fjøs og sjøbu, som en liten malerisk idyll fra en svunnen tid.

Et stort samferdselssystem fra gammel tid

Mange av kremmerleiene og gjestgiveriene er forlengst borte, men ennå kan vi treffe på eldre, bypregete bygninger som har sin opprinnelse i det gamle handels- og samferdselssystemet. Da må vi ha god tid og helst reise gjennom kyst- og fjordstrøk som tidligere var sentrale, men som nå, etter bilens gjennombrudd, ligger utenfor allfarvei. Handelsstedene, gjestgiveriene, skysstasjonene og postgardene er en del av et stort mønster, planlagt av kongens embetsmenn på 1600- og 1700-tallet; forbausende velorganisert etter den tids forutsetninger. Enten du gir deg tid til å ferdes langs leia på kysten, til steder som i dag ligger avsides, eller du drar innover Hardangerfjorden, i jektenes kjølvann, helt inn til Eide i Granvin og videre langs Rv. 13 over Flatlandsmo til Voss, vil du oppdage at veien er mye mer enn de snarveiene som i dag skjærer seg gjennom landskapet. Helt fra 1600-tallet har Vestlandet hatt et nettverk av små og større knutepunkter, fra strandsteder og gjestgiverier, ladesteder og utskipningshavner. Mange av disse er i dag kjernen i dagens tettsteder ­ en del av den særegne kulturgeografien på vestkysten.

Handelsstedet på Hiskjo

Handelsstedet på Hiskjo var en blomstrende virksomhet i 1912 (Thor Iversen, eier: Stiftelsen Thor Iversens Billedsamling).

Bukken, «Buch van Raa» i Raunefjorden

Bukken, «Buch van Raa» i Raunefjorden, midt i den sentrale leia fra sør mot Bergen. Stedet er i dag fredet (maleri: ukjent, i privat eie. Foto: Hans-Kr. Bukholm).

Herandsholmen

Herandsholmen utenfor Herand i Jondal er et av de mest velbevarte og autentiske av de gamle gjestgiveriene (Svein Nord). (utsnitt)

Strandstedet Utne

Strandstedet Utne, med Tingstova og gjestgiveriet i 1880-årene (Knud Knudsen, eier Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen (KK 279)).

Tvinde, Vossestrand

Tvinde, Vossestrand er en av de gamle postgardene langs postveien fra Bergen til Christiania (Knud Knudsen, eier Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen (KK 259, 13x18)).

Claus Krohn

Claus Krohn (1745–1804), som eide Hernar, var en av de velstående Bergens-kjøpmennene som hadde hånd om handelen i distriktet (oljemaleri, i privat eie. Foto eid av Universitetsmuseet i Bergen (Neg. K 464)). (utsnitt)

Den eldste delen av hovedbygningen på Glesvær er trolig fra 1600-tallet

Den eldste delen av hovedbygningen på Glesvær er trolig fra 1600-tallet (Svein Nord).

Hiskjo er fredet, men få bygninger står igjen i dag

Hiskjo er fredet, men få bygninger står igjen i dag (Svein Nord).

Faksimile av Bergens byprivilegium fra 1702

Faksimile av Bergens byprivilegium fra 1702, som er sitert i teksten (eier: Riksarkivet (Danske Kanselli Norske reg. D30, Fol. 327 b)).

Kartet viser hvor skysstasjoner og gjestgiverier lå langs ferdselsårene

Kartet viser hvor skysstasjoner og gjestgiverier lå langs ferdselsårene. Utsnitt av kart fra 1822 med avmerkete vannveier, postveier, skysstasjoner og herberger (merket med stjerne) (etter original trykt av Winthers forlag 1822. Eier: Kartsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen).

Hernar

Hernar er en gammel uthavn kjent fra sagaen og et av de privilegerte handelssteder fra tidlig på 1700-tallet. På bildet fra Hernar i 1924 ser vi en av de store sjøbuene som også hører til handelsmannen. Saltebua ligger tvers over sundet. Den er blitt satt i god stand med hjelp av sysselsettingsmidler, slik vi ser den på bildet over (Thor Iversen, eier: Stiftelsen Thor Iversens Billedsamling).

Den klassiske landhandelen, slik vi kjenner den fra begynnelsen av vårt århundre, hører til i perioden etter 1842, da handelen ble frigitt

Den klassiske landhandelen, slik vi kjenner den fra begynnelsen av vårt århundre, hører til i perioden etter 1842, da handelen ble frigitt (Sev. Kannelønning, eier: Sunnhordland Museum (SK 1943)).

D/S «Vikingen» og D/S «Hardangeren» ved kai på Eide i Granvin

D/S «Vikingen» og D/S «Hardangeren» ved kai på Eide i Granvin. Granvin; et knutepunkt i trafikken mellom Hardanger og Voss (Knud Knudsen, eier Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen (KK 1032, 21x27)).

  • Munksgaard, J. H. (1972-1975) Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet: registreringsrapport. Bind I-II. Bergen, Fylkeskonservatoren i Hordaland.
  • Munksgaard, J. H. (1982) Bebyggelse og næringsgrunnlag: trekk fra arkitekturen i Ytre Midthordland i første halvdel av forrige århundre. I: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok. Oslo, Foreningen, s. 115-140.
  • Munksgaard, J. H. & Irgens, K. (1976-1977) Kræmmerholmen - et vestnorsk kræmmerleie. I: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok. Oslo, Foreningen, s. 53-60.