Luften som omgir oss

Lokal forurensning

Synlig, illeluktende og ubehagelig luft på grunn av røyk- og støvutslipp er ikke uvanlig, verken i Bergen eller i flere av tettstedene og industristedene i Hordaland. Graden av lokal luftforurensning avhenger ikke bare av hvor mye som slippes ut, men også av spredningsforholdene på stedet, luftens evne til å blande og fortynne utslippene. Den synlige luftforurensningen var verre tidligere. En flytur i vindstille vær over Hordaland for femti år siden ville lettere ha avslørt hvor industrisamfunnene var lokalisert. Brune røykskyer som velter ut av fabrikkpiper, er i dag en sjeldenhet. Bare noen få steder påvirkes luften av synlig forurensning, men også på disse stedene er forholdene sannsynligvis bedre enn på lenge.

Da prosessindustrien vokste fram for omkring hundre år siden, ble de mest kraftkrevende og største industribedriftene lokalisert til indre fjordstrøk på Vestlandet, hvor fossefallene kunne knyttes til elektrisitetsproduksjon i stor skala. De største og mest typiske industristedene i Hordaland fra denne perioden er Odda, Tyssedal og Ålvik. I pionertiden ble ikke røyken sett på som et problem for de ansatte – industrien var det nye næringsgrunnlaget og symboliserte framtiden for bygdesamfunnene. En relativt stor turistnæring ble imidlertid kvalt av forurensningen og industriutbyggingen. Røyken hadde også en klart skadelig effekt på vegetasjonen, og den førte til helseplager for deler av den fastboende befolkningen.

Lenge før de kraftkrevende industritettstedene vokste fram, hadde kullfyring fra boliger, småindustri og skipstrafikk forringet luften i Bergen by og andre, mindre industristeder, som Ytre Arna, Salhus og Sævareid. Rensligheten i de kondisjonerte klasser var blitt bedre, og helserisikoen som følge av forurensningen var blitt mer allment kjent. Ikke uten grunn bygde bergenskjøpmennene sine villaer i Kalfaret, tilbaketrukket fra sot og kullstøv og trafikkstøy i sentrumsgatene. Lukt fra garverier, tørrfisklagre og sildemelfabrikker var også en del av virkeligheten – langt opp i forrige århundre brakte nordlige vinddrag sildestank fra Askøy inn over Bergen.

Kull er i dag lite brukt i Hordaland, og de store prosessbedriftene har gjennomført rensetiltak etter at det kom krav om dette på midten av 1970-tallet. I stedet har vi fått nye kilder til luftforurensning i byer og tettsteder, som avgasser og støv fra vegtrafikk og industri, og fra ovner med olje eller ved som brensel. Spesielt er Bergen sentrum plaget med asfaltstøv. Biltrafikken virvler opp store mengder støv. I vinterhalvåret, på dager med kaldt vær og lite vind, blir den vertikale blandingen i luften liten. Der avgassutslippene eller støvdannelsen er stor, eller vedvarer over lang tid, kan konsentrasjonen av forurensningen i luften bli høy. Gassene og partiklene kan gi en brunlig eller gråsvart farge på luften. Astmatikere og folk med luftveisinfeksjoner bør ikke oppholde seg lenge i sentrumsgatene slike dager.

Langtransportert forurensning

Forurensning kan også være langtransportert, med kilder langt utenfor fylkesgrensene. Allerede i Brand, fra 1866, skriver Ibsen om svarte, svovelaktige skyer som kom over Nordsjøen fra Storbritannia. Den dominerende vindretningen på Vestlandet er sørlig. Luften som kommer inn over Hordaland fra sør eller sørvest, har allerede passert mange industriområder og urbane områder på Kontinentet og i England. Der er den blitt tilført betydelige mengder med gasser, som inneholder blant annet tungmetaller, nitrogenoksider og svoveldioksider. Normalt tar det bare ett eller to døgn før de forurensede luftmassene når vårt fylke, gjerne i form av sur nedbør. Den forurensede nedbøren har vært opptil ti ganger surere (pH-verdi 4,5) enn den normale nedbøren (pH-verdi ca. 5,6). 90 prosent av den sure nedbøren som faller over Norge, kommer fra andre land i Europa.

De økologiske konsekvensene av sur nedbør er merkbare i flere elver og vassdrag i Hordaland og det sørlige Norge for øvrig, spesielt i områder med skrinn jord og kalkfattig berggrunn. Fenomenet har vært kjent lenge. Så tidlig som i 1911 var det massedød av fisk i Mandals- og Kvinavassdragene på Sørlandet. Først trodde man at det var utvandringen til Amerika på slutten av 1800- tallet som var årsaken. Store områder som tidligere hadde vært dyrket eller slått, gikk ut av bruk da husmannsplasser og småbruk ble forlatt. Økende tilførsel til vassdragene av surt sigevann fra torvmyrer i de ubebodde områdene ble sett som en mulig årsak til fiskedøden. Men forsuringen bare økte, og fiskestammene fortsatte å gå tilbake og forsvinne, også lenge etter at utvandringen hadde tatt slutt. Det var dette som på 1960- tallet fikk den svenske jordkjemikeren Svante Odén til å foreslå at det var luftforurensning fra Storbritannia og Sentral- Europa som var årsaken.

Deler av Nordhordland har vært spesielt utsatt på grunn av de sure og harde gneisbergartene – ikke uten grunn ligger mange av kalkingsanleggene nettopp her. Tilsvarende bergartstyper i sørlige deler av fylket, som i Etne og Odda, avgir også lite kalk. Frøysetelva, Ekso, Daleelva, Tysseelva og Hattebergelva er blant de lakseelvene hvor forsuringsproblemene har vært størst. I slike kalkfattige områder kan surhetsgraden i lange perioder være omtrent på tålegrensen for reproduksjon av fisk og andre vannlevende organismer. Om våren, ved snøsmelting, er det målt pH-verdier ned mot firetallet. Det sure vannet gjør at aluminium vaskes ut fra grunnen. Det kan gi akutt fiskedød – høye konsentrasjoner av aluminium gir et slimbelegg på gjellene, slik at fisken blir kvalt.

Men ikke alle slike «surstøt» skyldes sur nedbør. Som et resultat av de kraftige vinterstormene tidlig i 1993 ble store mengder sjøsalt blandet inn i nedbøren, som igjen løste ut syrer i jordsmonnet. Blant annet i Spåkevatnet og Gaupåsvatnet i Arna, Andåsvatnet i Lindås og Tyssedalselva på Osterøy ble det registrert massedød av fisk på grunn
av for høy surhetsgrad.

Også enkelte fuglearter og smådyr med kalkskall ser ut til å reagere på forsuringen. Det er blant annet påvist at fossekallen, Norges nasjonalfugl, går tilbake i vassdrag som blir forsuret, fordi insektene som den lever av, formerer seg dårligere når surhetsgraden øker. Langtransporterte tungmetaller kan også akkumuleres i næringskjeden. I ryper er det registrert foruroligende konsentrasjoner av kadmium. Det er ikke påviselige skader av sur nedbør i hordalandsskogen. Skogen overvåkes likevel på faste lokaliteter for å kartlegge mulige langtidseffekter.

I Europa har utslippene av svolveldioksid (SO2) vært den viktigste bidragsyteren til sur nedbør. Disse utslippene har gått betydelig ned i løpet av de siste 20 årene, særlig på grunn av mer bruk av gass og olje med lavere svovelinnhold og rensing av svovelutslipp fra kullkraftverk. Men den store økningen i bilparken i Europa i samme tidsrom har resultert i en betydelig økning i utslippene av nitrogenoksider (NOx) og bakkenært ozon (O3). I sum har det blitt noe bedre når det gjelder surt nedfall. Likevel er sur nedbør fortsatt et problem i Hordaland, og dette må bøtes på med fortsatt kalking av de vassdragene hvor problemene er størst. Ekso i Eksingedalen er et slikt vassdrag – her har kalkdosereren gått jevnt og trutt siden april 1997. Uten den ville laksestammen i elva trolig dødd ut.

Mulige endringer i klimaet

Luften som omgir oss, har i dag en litt annen sammensetning enn den hadde for 200 år siden. I atmosfæren er det registrert en økning i konsentrasjonen av såkalte drivhusgasser og ozonnedbrytende gasser på grunn av menneskelig aktivitet. Konsekvensene kan bli merkbare i vårt århundre. Mange mener at vi i sterkere grad må begrense utslippene av gasser og partikler som vi vet kan ha uheldig innvirkning på helsen, som skader økosystemer, og som kan føre til endringer i klima og ozonlag. Det er grunn til å tro at vi allerede ser de første tegn på klimaendringer – også i Hordaland.

Globalt er den årlige summen av utslipp av drivhusgassen karbondioksid (CO2) til atmosfæren, forårsaket av menneskelig aktivitet, omkring 25 milliarder tonn. I Norge er utslippene noe over 40 millioner tonn i året. På grunn av utvinning og ilandføring av olje og gass til Stura og Mongstad er utslippene av drivhusgasser i Hordaland høyere enn i resten av landet, regnet per innbygger. Mongstadraffineriet alene slipper ut minst 1,5 millioner tonn CO2 årlig. Naturgassen, som hentes ut fra halvannen til flere kilometers dyp på sokkelen, består i all hovedsak av metan, en annen drivhusgass. Under utvinning og transport blir noe metan sluppet ut på grunn av lekkasje, mens en del blir brent, både ved såkalt fakling og til strømproduksjon på riggene. Det fører til store utslipp av karbondioksid, 2,7 tonn for hvert tonn metan som brennes. Dersom metangassen slippes direkte ut til luft, har den, innenfor en tidshorisont på 100 år, en drivhuseffekt som er omkring 25 ganger sterkere enn utslipp av en tilsvarende mengde karbondioksid.

I alle bossdeponier hvor forråtnelsen skjer uten tilførsel av luft, vil det dannes metangass som før eller siden siver ut til atmosfæren. Bergen kommune har siden 1962 deponert ca. 2 millioner tonn avfall på fyllingene i Rådalen. I dag blir mye av metangassen fra bossdeponiet i Rådalen brent, og den frigjorte varmen blir nyttet til strømproduksjon som gir en årlig energi som tilsvarer forbruket til 1400 husstander. Dette reduserer metangassbidraget til drivhuseffekten.

Varmere, våtere, villere

I perioden fra 1850 har gjennomsnittlig økning av karbondioksid i atmosfæren vært på  nær 30 prosent, og volumandelen av metan er blitt mer enn fordoblet. Hva har dette medført – og hva er konsekvensene for framtiden?

Fortsetter mengden av drivhusgasser i atmosfæren å øke i samme takt som i de siste 50 årene, er det sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på jorden vil øke. Det skyldes i så fall endringer i balansen mellom solstråling som når jorden, og varmestråling fra jorden ut til verdensrommet. Dette kan føre til at klimaet blir varmere og mer ustabilt. Modellberegninger har gitt ulike resultater for hva som kan skje i Norge i løpet av de neste 50 årene. I disse beregningene blir det antatt at økningen i konsentrasjonen av CO2 vil være fordoblet i år 2050 i forhold til nivået i 1850.

Dette er de mest sannsynlige klimamessige følgene for Hordaland: Årsmiddeltemperaturen kan komme til å stige med mellom en halv og en grad i de kommende 50 årene. På sesongbasis blir temperaturøkningen størst om vinteren og minst om sommeren. Svingningene i været vil ventelig bli større, og mange værrekorder vil falle. Beregningene viser også at det blir betydelig mer nedbør over Vestlandet, med Hordaland i en maksimalsone. Særlig om høsten vil det bli store endringer. Nedbøren vil da kunne øke med opptil 40 prosent i forhold til i dag, og antall dager med mer enn 20 millimeter nedbør vil kunne øke fra 12 til 18.

Den samme tendensen er observert i Hordaland i tidsrommet 1970 til 2000. I løpet av disse årene har det vært en økning i nedbørsmengdene, og særlig har høst- og vinternedbøren økt. Første halvdel av 1970-årene var uvanlig milde, med nedbørsmengder godt over gjennomsnittet. De siste årene, fra 1986 og fram til i dag, har også vært dominert av milde og svært nedbørsrike vintrer. Om sommeren har det vært noe høyere temperaturer og mer nedbør de siste 30 årene, men avvikene fra normalen har vært langt mindre enn for vintermånedene.

Høyere temperatur og økt konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren har – i tillegg til mindre beiting og støling,og intensiv skogplanting i forrige århundre – bidratt til den sterke tilveksten i vestlandsskogen. Skogarealet i Hordaland økte med 500 km2 i tiåret fra 1990 til 2000, noe som også gav et årlig nettoopptak av karbondioksid på en million tonn. Lagring av CO2 i vegetasjonen fortsetter så lenge skogen vokser. Når skogen blir gammel og råtner eller blir brent, tilbakeføres karbondioksid til atmosfæren.

En temperaturstigning på 1 °C høres ikke mye ut, men i den såkalte varmetiden, for 9000–4500 år siden, var gjennomsnittstemperaturen i perioder omkring 2 °C høyere enn i dag. Breene i Norge var da vekke i lange perioder, og skoggrensen lå omtrent 300 meter høyere enn i vår tid. Nå er breene i tilbakegang lenger sør i Europa, mens effekten på Vestlandet,i alle fall på kort sikt, kan være brevekst på grunn av økt vinternedbør. Noen mener alt å se de første tegn på at den naturlige skoggrensen, altså skoggrensen der den ikke holdes kunstig lav på grunn av beiting, nå er på vei oppover.

Endringer i ozonlaget

Enkelte gasser som omgir oss, er rent menneskeskapte, slike som freon eller såkalte klorfluorkarbongasser (KFK-gasser) og haloner. Disse gassene ble utviklet på 1930-tallet, og har blitt brukt til en rekke industrielle formål, særlig i kjøleindustrien og i store brannslokningsanlegg, og som drivgass i sprayflasker. Gassene er kjemisk meget stabile i den nedre delen av atmosfæren og har lang levetid – mellom 50 og 100 år. I den øvre delen av atmosfæren (stratosfæren) blir molekylene spaltet av det sterke sollyset. Der blir de til frie klorog bromatomer som går til «angrep» på ozonmolekylene (tegningen nede til venstre). Det mest alvorlige ved disse frie kloratomene
er at de ikke har så lett for å inngå nye sterke bindinger. De har lang levetid som frie atomer, med en ekstremt stor nedbrytningseffekt på ozonlaget.

Sterk nedbrytning av ozon forekommer særlig tidlig om våren i de polare områdene – når sollyset kommer tilbake. Siden 1980 har det i Sør-Norge – i perioder om våren – vært registrert en ubalanse og en større uttynning av ozonlaget enn det som tidligere har vært normalt. Ozonmengden har i våre områder gjennomsnittlig blitt redusert med 0,4 prosent hvert år de siste 20 årene. For mars måned har reduksjonen vært omkring 15 prosent i denne perioden.

Et tynnere ozonlag gir økt ultrafiolett (UV-) stråling. Effekten er sterkest i høyfjellet om våren. Den sterke refleksjonen av sollyset fra snøflatene kan gi en mangedobling av stråledosene. For de fleste levende organismer vil høyere UV-doser over en lengre tidsperiode være direkte helseskadelig.

I 1989–1990 ble det inngått internasjonale avtaler (Montrealprotokollen) som forbød produksjon og bruk av KFK-gasser og haloner i industrilandene. På grunn av den lange levetiden til KFK-gasser er det antatt at ozonlaget vil være på sitt tynneste i de nærmeste 20 til 30 årene. Først etter år 2050 mener man at mengden av ozon i stratosfæren igjen vil være på 1980- nivået. På Vestlandet er det som kjent skyet vær mye av tiden, det har den fordel at det reduserer UV-strålingen. Men for dem som går skiturer i fjellet eller dyrker solbading, er det likevel særlig viktig å bruke solbriller og solkrem med høy faktor de nærmeste 30 årene.