• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Midtsommerstemning vest for Opesjovatnet i Ullensvang

Midtsommerstemning vest for Opesjovatnet i Ullensvang. Idyllen rår på et slikt bilde, men faktum er at så høyt til fjells lever mange dyr og planter på grensen av det mulige. Insekter og smådyr må være hardføre for å greie seg i det kalde fjellvannet, og plantene må gjøre unna blomstring og frømodning i løpet av noen få og intense sommeruker. Fjellfuglene har det ikke lettere, noen ganger blir sesongen rett og slett for knapp til at hekkingen kan gjennomføres.(Svein Nord)

PLANTER OG DYR I HORDALANDSFJELLENE

Fjellplanter pensler blanke berget med kraftige farger. Finner de bare rikelig tilgang på mineralnæring, vokser de bokstavelig talt på steingrunn. Og der noe kan vokse, følger dyrene etter. Villreinens utrettelige vintervandring etter lav der snøen ikke er for tykk, eller smågnagernes tilsynelatende stusslige vintertilværelse under snøen der den ikke er for tynn: Livet i fjellet er et liv på grensen av det mulige.

Planter og dyr i fjellheimen i Hordaland har sitt desiderte tyngdepunkt på Hardangervidda. Vestover mot kystfjella skjer det et gradvis, nesten lovmessig, bortfall av arter.

Spesielt blant fjellplantene finner vi stor regelmessighet når utbredelsen til artene kartlegges. Hvorfor er det slik?

Forholdene i fjellet er ofte ugjestmilde, med evig snø eller vindutsatte rabber, på grensen til hva blomsterplanter kan tåle. Noen fjellplanter er attpåtil så kresne i valg av voksested at det er knapt nok en håndfull forekomster i fylket. Men andre er nøysomme og ganske vanlige til tross for strenge levekår. Enkelte fjellområder framstår nærmest som oaser. Kontrasten er stor til golde og svært artsfattige fjell andre steder i fylket. Dyra i fjellheimen har det ikke lettere. For de aller fleste av dem er her alt annet enn levelig i vinterhalvåret, og sommeren er ubehagelig kort – enkelte år altfor kort til å gi opphav til en ny generasjon. Fjellfloraen endres gradvis i sammensetningen av arter fra indre fjellstrøk og utover mot kystfjellene. Hovedregelen er klar: Jo lenger øst i fylket, jo rikere er fjellfloraen. Når det systematiske bortfallet av fjellarter fra Hardangervidda og vestover kartlegges, framkommer det et mønster som viser at mange arter ser ut til å ha en grense for hvor langt ut mot kysten de kan vokse. Disse grensene kan framstilles på et kart, der arter med noenlunde lik utbredelse er rangert i geografiske grupper etter hvor langt vest i fylket de forekommer.

Planter på steingrunn

Botaniske oaser i høyfjellet er berggrunnen å takke. Fjellene Hamlagrøhornet og Herdabreida i Voss og Vesoldo i Kvam  og deler av Stølsheimen er ekstra rike på fjellplanter, fordi berggrunnen inneholder mye fyllitt og glimmerskifer. For ikke å snakke om den sørvestlige delen av Hardangervidda, der disse bergartene dekker større arealer enn noe annet sted i fylket. Mineralene i fyllitt og glimmerskifer forvitrer lett og gir godt med næring som er lett tilgjengelig for plantene. Forvitringsjorda ligger gjerne ujevnt fordelt mellom berg og knauser, men plantene finner feste direkte i bergsprekker eller i det tynne jordlaget. Mange fjellplanter kalles mineraljordplanter fordi de trives utmerket der berg, stein og grus er blottlagt. Forutsetningen er at de finner rikelig med kalk og annen næring.

Over fyllitt og glimmerskifer finnes det mange steder hardt og næringsfattig fjell i skyvedekker, gigantiske bergartsflak som «vandret» inn over Vestlandet under den kaledonske fjellkjedefoldningen. Eksempler på slike skyvedekkeområder er Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen på Hardangervidda. Lenger vest finnes slike bergarter i store områder i Vossafjella og Stølsheimen og på Kvamskogen. De høyeste toppene i disse fjellområdene er som regel dominert av skyvedekker. Dette er bergarter med mye kvarts. På så ugjestmild berggrunn finnes det knapt tilgjengelige plantenæringsstoffer. Stort bedre forhold for fjellplantene er det ikke på de delene av Folgefonnhalvøya og Hardangervidda som består av grunnfjell dominert av gneis, granitt og kvartsitt.

Næringsrik gabbro og grønnstein på Stord, Tysnes og Gullfjellet gir noen arter levekår også på kystfjella. Her er det grobunn for reinrose, gulsildre og andre kravstore arter. Leveområdene er imidlertid helst små og isolerte, ettersom skogen og lavlandsfloraen ellers kommer tett innpå.

Konkurransesvake planter

Det store fortrinnet med fjellet som voksested er at det er god plass og lys i massevis. Her er det ingen skog som gir skygge, og vegetasjonen på bakken er gjerne mindre tettvokst enn i lavlandet. Mange fjellplanter kunne kanskje like gjerne ha levd i lavlandet, men fordi konkurransen blir for hard, må de søke tilflukt i høyfjellet. Det er bare her de får være i fred, spesielt hvis de har krav til voksesteder med åpen jord, skredmark eller forvitringsjord på bergknauser. I fjellet er det en fordel å være liten. Det gir god tilpasning til den korte og gjerne kjølige vekstsesongen.

Musøre er en liten fjellplante som stikker bare et par centimeter over bakken. Denne lille vieren vokser langt vestover på kystfjellene, der den ser ut til å trives så sant vegetasjonen ikke blir for høy og tettvokst. Dette løser den med å slå seg ned på steder der det legger seg mest snø, fordi her er det lite vegetasjon og minst konkurranse. En sjelden gang kan vi treffe på musøre i lyngheia helt ute i havgapet, på avblåste steder mellom lyng og mose. Arten kan altså vokse i lavlandet, men det er bare så vidt den overlever i den harde kampen mot røsslyng, beitegras og annen vegetasjon. Ikke rart at den heller foretrekker en tryggere tilværelse i fjellet, selv om klimaet kan være røffere der.

Sommerklimaet

«Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær,» sies det. For fjellplantene føles ikke været i fjellet som dårlig. De har sørget for økologiske tilpasninger til det barske klimaet. Fjellplantene må gjøre unna blomstring og modne frø i løpet av noen korte uker om sommeren. Der det er godt med lys og varme, går prosessen raskere. Sørvendte bakker og lune berghamrer med relativt varmt lokalklima kan derfor være tiltrekkende voksesteder for mange fjellplanter. Fjellsmelle og en rekke andre arter vokser i kompakte puter eller matter som drar fordel av et mer gunstig klima bare et par centimeter over bakken, med høyere temperaturer og beskyttelse mot vindens herjinger og uttørkende effekt.

Botanikere har diskutert om fjellplantene vokser i fjellet fordi de ikke tåler de høye temperaturene i lavlandet. Temperaturen i luften i juli er 3,5 °C lavere på Hardangervidda i 1200 moh. sammenlignet med kystfjell på Stord i 700 moh. Denne forskjellen er neppe stor nok til at vi kan legge til grunn sommertemperaturen i luften som en avgjørende faktor for at fjellfloraen utarmes fra øst mot vest. Men uten betydning er sommertemperaturen likevel ikke. For noen fjellplanter er det nok de lave temperaturene om sommeren som knytter dem til fjellområder i midtre og østlige del av fylket. Slike planter får problemer med uttørking og stor fordampning fra bladene dersom det blir for varmt og tørt. Derfor vokser de i snøleier, der bakken overrisles av kaldt smeltevann gjennom sommeren. På kystfjellene er snødekket for ustabilt til at plantene kan være sikret en stabil tilførsel av smeltevann. Mange arter, for eksempel bekkesildre og issoleie, finner av den grunn ikke egnete voksesteder her.

Fjellplanter trenger vinterhvile

Perioden fra plantene avslutter vekstsesongen om høsten til en ny sesong starter neste vår, er lang i høyfjellet. Fjellplantene har innebygde tilpasninger for å komme seg gjennom denne tiden. Temperaturforskjellen for januar mellom Hardangervidda og kystfjell på Stord er 7,3 °C, hvilket betyr at klimaforskjellen mellom øst og vest er betydelig større om vinteren enn om sommeren. Det er derfor god grunn til å se nærmere på hvordan klimaet i hvilesesongen kan innvirke på utbredelsen til fjellplantene.

Utpå høsten skal vekstsesongen avsluttes, og plantene må forberede seg på de lave temperaturene som kommer seinere på vinteren. De gjennomgår derfor en herdeprosess etter hvert som dagene blir gradvis kortere og temperaturen faller. Når plantene er blitt godt herdet utover høsten, er de forberedt på å kunne tåle langvarig og ekstrem vinterkulde. Men i kystklimaet fungerer ikke denne herdeprosessen godt nok, fordi temperaturen svinger for mye mellom perioder med kulde og mildvær. I tillegg kan mye regnvær og høy luftfuktighet om høsten virke negativt inn på vinterforberedelsene.

Fjellplantene er altså tilpasset dyp vinterhvile i et stabilt kaldt klima, og det paradoksale er at de står i fare for å fryse i hjel dersom vinteren ikke er tilstrekkelig kald. En mildværsperiode på seinvinteren vil kunne føre til at plantene kaster vinterbeskyttelsen og starter veksten for tidlig. Så skjer det uunngåelige, nemlig at det kommer mer kaldt vær, med fare for at planten går til grunne.

Snøen er en viktig økologisk faktor som på flere måter stabiliserer vinterklimaet i fjellet. Jo lenger øst i fylket, jo mer langvarig og stabilt er snødekket. Stabile snøforhold bidrar til å avslutte sesongen om høsten og reduserer faren for at sesongen settes i gang for tidlig om våren. Etter snøsmeltingen får planten en rask overgang fra vinter til en ny vår. Noen fjellplanter har tilpasset seg dette, med ferdig anlagte knopper som står klar til å ta fatt på utviklingen og en ny vekstsesong.

Norsk malurt

Ingen regel unntak: Det finnes én fjellplante i Hordaland som ikke er kjent fra Hardangervidda, nemlig norsk malurt. Innenfor fylkesgrensen vokser denne sjeldne arten bare på et fjell i Jondal. Vegetasjonen på voksestedet er høyst alminnelig, og det er tilsynelatende ingen spesielle økologiske forhold knyttet til området i dag. Tankene går derfor tilbake til slutten av siste istid da norsk malurt kanskje var mer vanlig på den åpne jorda som kom fram fra breen. Seinere har planten blitt fortrengt av høye skoggrenser i varme klimaperioder.

Hardangervidda – også tyngdepunkt for fjellfaunaen

Som for plantene har Hardangervidda et langt rikere dyreliv enn våre mer kystnære fjellområder. Siden kystfjellene ikke er sammenhengende, slik som de større fjellområdene lenger øst, blir jakt- og beiteområdene rett og slett for små. Berggrunnen spiller også en viktig rolle: Der fjellet er næringsrikt, er det grobunn for planter og derfor også livsgrunnlag for mer krevende og spesialiserte arter høyere i næringskjeden.

Fugler som heilo og heipiplerke finnes i de fleste fjellområdene i Hordaland, men bestanden av heilo blir gradvis tynnere jo nærmere kyst- og fjordstrøkene en kommer. Den vakre blåstrupen er vanlig i vierkratt mange steder på Hardangervidda, men ellers finnes bare isolerte forekomster i Etnefjella, Bergsdalen og Masfjorden. Det samme gjelder fjæreplytten, mens svartanda har et fjellvatn i Masfjorden som sin eneste hekkeplass i Hordaland utenfor Hardangervidda. Arter som lappspurv, sjøorre, bergand og svømmesnipe forbindes utelukkende med Hardangervidda hos oss, og faktisk bare med mindre deler av den.

Villrein

På samme måte som gnuen på savannene i Afrika er reinen et vandrende dyr som er avhengig av enorme arealer for å greie seg. Selv Hardangervidda med store fjellvidder i tre fylker er egentlig ikke stor nok – veier, jernbane, kraftlinjer, regulerte vassdrag, gjerder, hyttefelt og turistutbygging representerer alle stengsler for dyras frie vandring.

Det er til å undres over at et så stort dyr som reinen greier å overleve i den karrige vestnorske fjellheimen, med sitt barske vinterklima og langt fra overdådige næringsgrunnlag. Vinterbeitene er en minimumsfaktor for denne arten. I realiteten betyr dette lav – særlig gulskinn og kvitkrull, som vokser i matter i greplyngheiene. Lav har ikke røtter og vokser der konkurransen med andre planter er minst. Det er som regel på eksponerte rabber og høyt til fjells. Skal reinen gjøre seg nytte av denne ressursen, må den få tak i laven. Derfor er de viktigste vinterbeitene å finne øst på Vidda, i Buskerud og Telemark, der snømengdene om vinteren er minst – og lavmengdene størst. Et alvorlig problem for villreinen kan være periodevis nedising av vinterbeitene.

Lav vokser svært langsomt. Slik vil en villreinstamme raskt beite ned lavmattene dersom de beiter de samme mattene intensivt hvert år. Derfor må reinen vandre over store områder.

Den lange og ugjestmilde vinteren i fjellet er nok en flaskehals for villreinen, men for de fleste andre dyreartene som lever her, er den en uoverstigelig barriere. En og annen ravn kan holde ut, men ellers er så godt som alle fjellfuglene trekkfugler. Det gjelder selv rypene, som må forflytte seg ned mot fjellbjørkeskogen for å finne næring. Snødekt mark byr på små muligheter for å finne mat dersom en ikke kan grave seg gjennom snølaget. Smågnagerne løser imidlertid dette problemet ved i stor grad å oppholde seg under snøen, der det attpåtil er langt lunere enn på overflata.

Kort sommer

Selv om sommersesongen byr på langt større muligheter, har også den klare begrensninger. Mulighetene ligger i at næringstilgangen kan være svært god – særlig for arter som ernærer seg på insekter – men sommeren er kort. Derfor prøver mange fjellfugler å tilpasse hekkingen slik at ungene klekkes når tilgangen på insekter er størst. Noen ganger blir tiden for knapp: En vår med sein snøsmelting og isgang vil kunne føre til at alpine dykkender som sjøorre, svartand og storlom ikke rekker å gjennomføre en full hekkesesong før isen kanskje legger seg igjen i september.

Færre rovdyr

Fjellet og fjellskogen skulle i utgangspunktet vært tilholdssted for jerv og andre større rovdyr, men etter at vestlandsbonden tok til å utnytte fjellet som utmarksbeite for sau, har dette tatt helt slutt. De ytterst få streifdyrene vi har hatt av slike arter de siste tiårene, skaper imidlertid store avisoverskrifter og krav om aksjon. Det største rovpattedyret i fjellheimen i Hordaland i dag er faktisk røyskatten! Rovfuglene er noe bedre stilt, men også flere av dem har marginale bestander i dag i forhold til det som en gang var. Våre få hekkepar av jaktfalk lever spredt og avsides, og bare i områder der rypebestanden har holdt seg tilstrekkelig sterk. Snøugla har gått helt ut av vår fauna. Kongeørna er bedre representert, men den er ingen utpreget fjellfugl selv om den bygger reir i klippevegger inn mot fjellheimen. Det er derimot fjellvåken, som i gode smågnagerår kan være et vanlig syn i mange fjell, også helt ute på kysten, som på Sotra.

Hordaland er både et kystfylke og et fjellfylke – kanskje mest det siste. Naturmiljøet i fjellet er blant den mest sårbare naturen vi har. Planter og dyr har gjennom tusenår tilpasset seg de ekstreme forholdene. Utbredelsen er et innfløkt samspill mellom berggrunn og næringstilgang, lys- og klimaforhold, og ikke minst – konkurransen fra andre arter som gjør krav på de samme arealene. I de siste generasjonene er mennesket den arten som utgjør den største trusselen for høyfjellsnaturen. Utstrakt bruk av fjellet til beite for husdyr, jakt, utsetting av fisk, rekreasjon og friluftsliv har påvirket og endret naturen i langt større grad enn de fleste er klar over.

  • Fjellplanter

Fjellplanter

Fjellplantene har sin hovedutbredelse i høyfjellet, altså over fjellbjørkeskogen. Noen planter, som blåklokke og molte, vokser så vel i fjellet som i lavlandet. Andre arter, slik som kvann, turt og hvitsoleie, vokser helst i fjellbjørkeskogen, som danner et slags grenseland mellom fjellet og lavlandet. Hvis vi bare regner med planter som har sin hovedutbredelse over fjellbjørkeskogen, om lag halvparten av landarealet i fylket, omfatter fjellfloraen i Hordaland 140 arter karplanter.

 

Figuren viser øverst en «rød» gruppe på 26 klart østlige arter som i Hordaland finnes bare på Hardangervidda og i fjellene nordenfor. Dernest har vi en «brun» gruppe på 25 arter som er svakt østlig, fordi artene finnes både på Hardangervidda og Folgefonnhalvøya og i fjellområder i Voss, Kvam og Etne. En tredje «gul» gruppe på 31 arter går vestover til fjellområdene i Fusa, Samnanger, Osterøy og Modalen. Den fjerde, «grønne» gruppen på 36 arter går ut til kystfjellene på Stord, Tysnes og byfjellene ved Bergen. Til slutt har vi en femte, «grå» gruppe på 22 arter som går ned i lavlandet i én eller flere av kystkommunene, fra Bømlo i sør til Fedje i nord. (Bjørn Moe/Kjell Helge Sjøstrøm)

  • Utbredelse av norsk malurt i Nord-Europa – og i verden

Hvor kom plantene fra?

Forekomsten av fjellplanten norsk malurt i Jondal stammer sannsynligvis fra slutten av siste istid. Isolerte forekomster av dvergbjørk på myr utmed havet på Fedje og Bømlo regnes også for å være gamle rester etter en større utbredelse. Både dvergbjørk og reinrose ved Grønafjellet på Fitjar er kanskje levninger etter de aller første pionerene som erobret landjorda i Hordaland etter istiden. Grønafjellet ble i hvert fall tidlig isfritt, og det ligger vest for breframstøtet i yngre dryas. Hvis norsk malurt, dvergbjørk og reinrose er etterlevninger fra artsfrender fra slutten av siste istid, må det gjelde mange andre arter også. Kan hende består hele fjellfloraen av arter som har bitt seg fast etter at de innvandret til Hordaland like etter istiden?

 

Fordi norsk malurt også vokser i Skottland, kan vi anta at en felles historie binder utbredelsen på begge sider av Nordsjøen sammen. Mens de to landområdene var nediset, lå det tørt land i det som nå er den sentrale og sørlige delen av Nordsjøen. Her kan norsk malurt ha overlevd på en tundra, sammen med andre hardføre planter. Etter hvert som isen forsvant, fulgte plantene etter og erobret landet på begge sider av Nordsjøen, ifølge denne teorien. Så kom havet imellom, og gjennom årtusener er fjellfloraen på begge sider av Nordsjøen blitt formet av kystklimaet. Det er nemlig ikke bare utbredelsen av norsk malurt som binder den vestnorske fjellfloraen sammen med den skotske, utvalget av andre fjellplanter er også ganske likt.

 

Men er det likevel den unnselige norsk malurt – som finnes bare på ett hordalandsfjell – som er nøkkelen til å forstå hvordan alle fjellplantene kom hit? Kan vi tenke oss andre innvandringsmønstre, at plantene kom fjellveien fra øst eller nord? Botanikere og kvartærgeologer har også diskutert muligheten for at enkelte hardføre fjellplanter kan ha overlevd på isfrie fjelltopper under deler av siste istid. Her er det mange spørsmål og få svar.

  • Bolitit

Hekket i Skottland og på Hardangervidda – Samme året!

Boltiten er vanlig mange steder på Hardangervidda, men gjør sjelden mye av seg. Nøysom er den også, der den går og leiter etter – og faktisk finner – mat selv i de mest karrige snøleiene. Boltiten har et såkalt polyandrisk forplantningssystem, ved at hunnen først legger et kull på tre egg som hannen ruger ut, og deretter et nytt kull som hun selv tar seg av. Dette trenger ikke skje i samme område. Et forskningsprosjekt på arten i Skulevika i Eidfjord dokumenterte at en hann i 1982 først gjorde et mislykket hekkeforsøk i Nord-Skottland, før han straks etter drog til Skulevika og fikk en hunn til å legge et nytt eggkull få uker seinere! Det hører til unntakene at boltiten blir observert rastende under høsttrekket. Sannsynligvis flyr de fleste boltitene uten å stoppe fra Hardangervidda til overvintringsplassene høyt oppe i Atlasfjellene i Marokko, der de tilbringer vinteren i like karrige omgivelser som om sommeren. (Stig Tronvold)

  • Lemen
  • Fjellrevbestanden i Hordaland er i dag nærmest borte, som den er i resten av landet.

Smågnagerår

Sånn omtrent hvert fjerde år skal fjellet myldre av liv. Da har bestanden av lemen (bildet) og andre smågnagere bygd seg opp til et formidabelt toppnivå, som varer i en kort periode før terrenget er så overbelastet at lemenet tvinges ut på massevandring – oftest med døden til følge.

 

Slike smågnagerår er vitale for økosystemene i fjellet. Lemen er neppe spesielt godt på smak, men i perioder med masseopptreden er det en lett tilgjengelig ressurs som gjør at fjellrev, snøugle, fjellvåk, falk, fjelljo og mange andre dyr og fugler kan fråtse en tid og produsere ekstra store ungekull. Fordi rev og ravn i slike år konsentrerer seg om smågnagere, blir også tap av egg og unger for ryper og mye annet vilt redusert. Derfor er smågnagerår ofte høyproduktive sesonger for det meste av dyrelivet i fjellet. Det trengs, for i mange andre år vil ofte reproduksjonen være skral på grunn av vanskelige værforhold.

 

Forskerne har lenge undret seg over de bakenforliggende årsakene til dette fenomenet, ikke minst fordi svingningene er sykliske, med tilnærmelsesvis faste tidsintervall. Mange fantasifulle teorier har vært lansert, men forskerne tror nå at samspillet mellom produksjon av antibeitestoffer i plantene og mengden som til enhver tid finnes av lemen og andre beitende pattedyr, kan være avgjørende.

 

Dersom denne hypotesen er rett, er det rimelig å tro at det omfattende beitetrykket av sau i mange fjellområder i vårt fylke kan påvirke dette samspillet. Det synes også å være klart at smågnagerårene ikke lenger opptrer med samme styrke og regularitet som tidligere. Det siste virkelig gode smågnageråret på Hardangervidda var i 1978. Det har vært toppår siden den tid, men ikke i samme skala, og stundom har toppen kommet mens det fremdeles var snø, slik at rovfugl og andre dyr ikke har fått særlig stort utbytte av smågnageråret. Det er da også et beklagelig faktum at flere utpregete smågnagerspesialister, som snøugle og fjellrev, har så godt som forsvunnet helt fra vår fauna i løpet av de siste tiårene.

  • Fjellrypa
  • Fjellrype
  • Fjellrype; hann i vinterdrakt.

Fjellrypa

Hordalands hardhaus

Ho er hardfør og nøysam, som oftast smålåten, men oppfarande nok når ho synest ho må – og uløyseleg knytt til heimefjellet. Ein av verdas mest spesialiserte fjellfuglar er ikkje så ulik andre ulvikjer.

 

Øvst i fjellet er fugle- og dyrelivet lite variert. Det er ikkje mykje å leva av i blokkmarka. Ein og annan steinskvett og nokre heipiplerker flagrar gjerne omkring på leit etter ein edderkopp eller ein insektlarve. Somme stader har små grupper med snøsporv slege seg til, kanskje smett ein røyskatt inn under ei steinhelle eller forsvinn ned i dei mange sprekkane i berget. Men at den rundt halvkilo tunge fjellrypa skal vera ein av dei vanlegaste artane i dette karrige landskapet, er mest ikkje til å tru. Så treng ho òg mesteparten av dagen til å leita etter mat, og smellfeit blir ho mest aldri. Andre fuglar vører knapt matfatet hennar, så ynkeleg lite som der er å finna.

 

Fjellrypa hekkar i mange fjellområde i fylket vårt. Ulvik er ein av favorittstadene hennar. Samla sett er truleg bestanden hos oss vesentleg større enn for den velkjende lirypa, som har så høg status mellom mange småviltjegerar. Bestanden på landsbasis er vurdert å liggja ein stad mellom 200 000 og 500 000 par. Ein reknar at vel 40 prosent av den europeiske hekkebestanden er å finna i vårt land. Fjellrypa er såleis ein viktig «ansvarsart» i norsk viltforvalting.

 

Fjellrypa er uvanleg godt kamuflert. Med mindre du har kurs rett mot henne – og er på få meters avstand – kan ho vera uråd å oppdaga. Den kamuflasjefarga fjørdrakta er heilt avgjerande for å overleva. Såpass tung som ho er i skrotten, ville ho elles vore eit utsett byte. Det er rett nok ikkje like mykje jaktfalk i fjellet som før, men i dei beste rypeområda har denne rovfuglen greidd seg. Den farlegaste rypefienden er likevel jegerane – årleg blir det felt mellom 650 000 og 750 000 ryper i Noreg, liryper inkludert. Eit slikt uttak åleine trugar neppe bestanden, men talet kjem i tillegg til mange hundre tusen ryper som årleg går tapt ved kollisjon mot dei mange kraftlinjene som kryssar fjellheimen. Eit anna trugsmål er miljøgifter – det er nemleg påvist høge konsentrasjonar av tungmetall som kadmium og bly i indre organ av fjellrype, truleg skriv det seg frå langtransportert luftforureining.

 

Slik sett er fjellrypa ein god indikator på miljøtilstanden. Arten lever under tilnærma marginale tilhøve året gjennom og held seg heile sitt liv i det same området. I kampen for tilværet kan reinen vera til god hjelp – der dyra har grave beitegroper i snøen, finn stundom fjellrypa noko å eta. Store snøfall kan få henne til å trekkja ned i bjørkeskogen, men når vinden blæs rabbane frie for snø, flyttar hardhausen opp att i høgda.

 

Tidlegare vart mange ryper – særleg liryper – fanga i snarer i Hordaland. I dag er denne tradisjonen stort sett forboden, så nær som i Odda, Ullensvang, Eidfjord og Kvam, der snarefangst framleis er lovleg, men på strenge vilkår.

Høyfjellskarse

Høyfjellskarse er en barsking. Planten slår seg ned på de høyeste toppene, blant stein, lav og mose – der ingen skulle tro at blomster kunne gro. (Bjørn Moe)

Fra fjellområdet sør for Tysnessåta

Kystfjellene er fattigere på fjellarter, både planter og dyr, enn de mer sammenhengende fjellområdene lenger øst. Dyr som krever store jakt- eller beiteområder, har lite å hente her, og smågnagersvingningene har ikke samme betydning for økologien. For plantene er ustabile vintertemperaturer med veksling mellom kulde og mildvær trolig en viktig årsak til at mange fjellarter ikke trives her. Fra fjellområdet sør for Tysnessåta. (Svein Nord)

Snøull

Snøull (bildet) og dvergsoleie er typiske snøleieplanter. De vokser på fuktige steder i høyfjellet der marken er snødekt til langt ut i juli. (Bjørn Moe)

Villrein

Villreinens omfattende vandring er en nødvendighet grunnet skiftninger i næringstilgang og klima gjennom årstidene. De viktigste vinterbeitene ligger øst på Vidda, mens storparten av kalvingen finner sted om våren på vestlige deler av høyfjellsplatået. Det er gjerne de rene bukkeflokkene som streifer mest. Disse flokkene kan påtreffes også i ytterkantene av Hardangervidda villreinområde. (Oddmund Lunde)

Jerv

Av de store rovdyra er jerven den mest typiske for vestlandsfjellene. De ytterst få streifdyra som har vært rapportert fra landsdelen de siste tiårene, skaper ofte betydelig oppstyr og avisoverskrifter. Årsaken er at sau på sommerbeite uten tilsyn ofte blir et lett bytte for jerven. Etter nasjonale rovviltplaner er det ikke ønskelig å ha ynglende jerv i de sauerike fjellene hos oss. (Rune Roalkvam)

Dvergsoleie

Snøull og dvergsoleie (bildet er typiske snøleieplanter. De vokser på fuktige steder i høyfjellet der marken er snødekt til langt ut i juli. (Jan Rabben)

Gullmyrklegg

Gullmyrklegg er en østlig fjellplante som bare så vidt når Hordaland, helt øst på Hardangervidda. (Jan Rabben)

Fjellfiol

Fjellfiol. (Jan Rabben) 

Svarttopp

Svarttopp. (Jan Rabben)

Bekkesildre

Bekkesildre (Jan Rabben)

Tuesildre

Tuesildre. (Jan Rabben)

Blålyng

Blålyng. (Jan Rabben)

  • Gjærevoll, O. 1990. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. Vol.II. Alpine plants. Det Kongelige Norske Videnskabers Selsk.
  • Lid, J. 1959. The vascular plants of Hardangervidda, a mountain plateau of Southern Norway. Nytt Mag. Bot. 7:61–128.
  • Moe, B. 1995. Studies of the alpine flora along an east-west gradient in central Western Norway. Nord. J. Bot.15:77–89.
  • Naustdal, J. 1951. Karplantefloraen på Gullfjellet i Fana. Blyttia 9:73–105.
  • Pedersen, H. C. 1991. Hønsefugler. I: Hogstad, O. (red.). Norges Dyr, Fuglene 2:7–64. Cappelen