• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Hordaland, 200 år siden, av J.F.L Dreier.

Det er vanskelig å vite hvordan Hordaland så ut for 200 år siden, men J.F.L. Dreiers prospekter kan gi oss visse holdepunkter – det er det «nedbeitede og utpinte landskapet» vi gjennomgående møter. Rolf Irgens beskrivelse i Bergens Skog- og Træplantningsselskaps jubileumsberetning kan være dekkende: «Bergens Syv Fjelde lå i uminnelige tider grå og nakne – og den eneste form for vegetasjon var den som geit og smaler gnaget av etterhvert.»

«Det er ikke nok med den skade, som hesten og kvæget gjør ved at fortære alle træspirer (...) de planter som ikke er opædte, nedtrampes.» Slik beskriver forstmester, og den kjente eventyrsamler, P.Chr. Asbjørnsen tilstanden til vestlandsskogene i 1859. Vi kan knapt forestille oss hvordan det skogfattige Hordaland så ut på den tiden. Byfjellene ved Bergen ble beskrevet som grå og nakne, med sterkt nedbeitet vegetasjon. I en beskrivelse fra 1860 går det fram at mange garder i Voss prestegjeld knapt hadde brennved. På flere bruk måtte det brukes torv til brensel. Ressursmangelen avfødte ideen om skogplanting – det nakne landskapet skulle atter bekles med veksterlig skog. Men det skulle gå lang tid før skogreisingen skjøt fart for alvor.

Bruken av skogene her i landet var fra gammel tid ren høsting av naturens gaver. Etter hvert som folketallet økte utover i bronsealderen, ble utnyttelsen gradvis sterkere, og skogen fikk mange steder problemer med å fornye seg. Stadig rydding av ny skog for å skaffe bedre husdyrbeite og slåttemark var påkrevd for gardsdriften. Særlig i kyststrøkene, der bufeet gikk ute hele året, fikk ungskogen dårlige utviklingsmuligheter. Plantene hadde små sjanser til å vokse opp under det harde beitetrykket. For ca. 2500 år siden var en stor del av kystskogen avskoget, og furu- og lauvskogene omgjort til lynghei. I fjellstrøkene førte etableringen av støler og lokalt omfattende jernutvinning til at tregrensen ble presset nedover. Saltkokingen var en annen aktivitet som kunne tære hardt på skogene før importen av salt kom skikkelig i gjenge på 1500-tallet.

Men det var nok eksporten av trelast og treprodukter, til handelskontakter i vest og sør, som i størst grad skulle komme til å ramme skogen. Skottehandelen blomstret mot slutten av 1500-tallet, da teknologien knyttet til oppgangssagene ble tatt i bruk. Energien fra vannet og store skogressurser dannet grunnlaget for eksportproduktene, og relativt kort vei til de europeiske markedene ble et stort fortrinn. Men hogsten tærte på ressursene, og rundt 1750 var furuskogene i fjord- og dalstrøkene så utarmet at mange sagbruk måtte innstille. Biskop Erik Pontoppidan var ikke nådig i sin beskrivelse av eksportnæringen på begynnelsen av 1750-tallet: «Den saa kaldede Skotte-Last, som aarlig føres her fra Bergens Stift, er Skovens aabenbare Ruin, (...) thi den bestaaer i lutter unge Fyrre-Stammer, saa ranke, at mange kunde blive Master til 100 Rdlr. Stykket, men sælges nu som Spirer for to og en halv Mark Tylften og lidt større af tolv Alen for 5 Mark Tylften.» Ett av trolig flere navn som kan knyttes til skottehandelen, er Kvamskogen. Også her forsvant furuskogen på grunn av rovhogst.

På slutten av 1700-tallet var skogsdriften i all hovedsak blitt næring for lokalmarkedene, og nye behov vokste frem. Strengere kontroll av hogsten, og sterkere regulering av trelasteksporten, førte gradvis til at ressurssituasjonen ble noe bedre. Allerede bybrannen i Bergen i 1702 – og de senere brannene – førte til et umiddelbart behov for relativt store kvanta med furuvirke. Bare bolverkstømmeret på Bryggen utgjorde 110 000– 130 000 løpemeter med småfallent tømmer. Sildefisket krevde også store mengder tønner, en produksjon som ble en viktig «gardsindustri». Trekullproduksjonen var lenge omfattende i skogene rundt Bergen. Mange bønder måtte levere trekull til lensherren som skatt. Trekull ble også solgt for kontanter. Stedsnavn i Fana som Kolabotn (Titlestad) og Milebakkane (Hordnes) kan føres tilbake til denne aktiviteten. Økningen i folketall (i Hordaland fra 50 000 til 113 000 fra 1769 til 1865) og økt utnyttelse av skogen førte etter hvert til omfattende mangel på ved og tømmer utover mot midten av 1800-tallet.

Ideen om skogkultur vokser frem

I skriftlige kilder finner vi tidlige eksempler på treplanting på Vestlandet, men som oftest i liten målestokk og gjerne nær embetsgarder og handelssteder. Rundt 1780 ble det plantet seks grantrær på Hjeltnes i Ulvik. Trærne satte frø og ble opphav til en granskog på flere mål. Platanlønn, som nå er spredt og forvillet i så godt som hele fylket, ble først innført som parktre til embetsmannsgarder midt på 1700-tallet. Men det var først høykonjunkturen i den europeiske økonomien, som satte inn etter 1830, og den påfølgende veksten av trelasthandelen, som skulle åpne veien for en mer målrettet skogplanting.

Årene mellom 1850 og 1860 markerer en milepæl i forsthistorien. I denne perioden fikk vi nasjonale skoglover og Det Norske Forstvæsen, som ble opprettet i 1857. Etter rovhogst og lokal skogmangel innså styresmaktene nødvendigheten av å få skogbehandlingen og skogbruket inn i mer langsiktige driftsformer. Kjente forstmenn som P.Chr. Asbjørnsen, T. Mejdell og J.B. Barth fikk sin utdanning i Tyskland. Etter at de returnerte til Norge, foretok de inspeksjonsreiser og rapporterte om bedrøvelige skogtilstander i mange distrikter.

Den som var først ute med skogplanting i Hordaland, var trolig Henrik Jansen Fasmer. På sin eiendom på Alvøen plantet han i 1857 furu, gran og eik, medbrakt fra Hamburg. Det var ikke tilfeldig at plantene kom fra Tyskland; både utdanningsmessig og handelsmessig var de tyske båndene sterke på den tiden. Lang reise førte til dårlig overlevelse for plantene, men en god del klarte seg og ble etter hvert til skog. Signaturen J.S. skildrer i Norsk Skoletidende fra 1897: «Vakre granog furuholt veksler her med større og mindre partier af løvtrær, saa Alvøen tar seg ut som en oase i disse ellers så ørkenlignende strøk.»

De tidlige plantefeltene inspiseres

Sommeren 1864 foretok forstmann Hans A.T. Gløersen en inspeksjonsreise til de tidlige plantefeltene på Vestlandet. Hans konklusjon var entydig: «Forsøkene maa – naar hensyn tas til den skade plantene led underveis – betraktes som meget tilfredsstillende. Jeg tar ikke i betenkning aa erklære at det heldige utfall av disse forsøk gir tilstrekkelig bevis for at nesten samtlige befarede skogstrekninger i Stavanger og Søndre Bergenhus amter paa kunstig måte lar seg forsyne med skog. Jeg tror at man herefter uten risiko kan begynne aa sette virkelige skoganlegg i gang.» Forstmester Gløersen, som ble ansatt i Det Vestlandske Forstmesterdistrikt i 1866, var ansett som en svært dyktig fagmann. Han ble etter hvert en betydningsfull agitator for skogkulturen. De første større skoganlegg kom til i hans tid, og han organiserte storstilt frøinnsamling.

På Stend, som fra 1866 ble amtlandbruksskole, var skogplanting tidlig en viktig sak. Den første styreren,Georg Alexander Wilson, kjøpte 2200 planter som han satte ut på Stendaholmen i Fanafjorden. Etter hvert opprettet skolen sin egen planteskole. De eldste plantingene med gran i Rådalen fra 1869 står fortsatt.

Skogselskaper og skogforskning

«Bergens Skog- og Træplantningsselskap» ble stiftet i 1868. Etter at forstmester Gløersen hadde undersøkt mulighetene for skogplanting rundt byen, fulgte en rivende utvikling for de bynære arealene. Selskapet fikk egen planteskole, og tilplanting av de nakne heiene gikk hurtig for seg. Planteskogen på Fløyen fremstod raskt som en pryd for byen og et glimrende resultat i forstlig henseende.

Snart kom det flere initiativ i skogsaken, og med det vokste behovet for å organisere arbeidet. «Bergen og Hordaland Skogselskap» så dagens lys i 1899. Det var særlig velutdannede og posisjonerte bergensere som førte an. Skogsaken var en nasjonal kampsak, og kunstnere som Bjørnson, Werenskiold og Kittelsen gikk i bresjen. Som skogselskapets mektige formann, Axel Heiberg, uttalte: «Et skovrigt Norge er et mektig Norge.» Skoleplanting ble en vanlig foreteelse ved at elever sammen med lærere og en oppsynsmann reiste ut i marka. Kommende slekter skulle tidlig bli oppdratt som nasjonsbyggere, og rundt i fylket vokste det fram skogplantelag og skoglag.

Det var mange fallgruver i det praktiske arbeidet. Plantematerialet som ble brukt, var ofte av tilfeldig opprinnelse. Det var liten kapasitet på skogplanteskolene, og hardt beitepress på utmarka førte til flere mislykkete plantinger. «Vestlandets Forstlige Forsøksstasjon»  ble stiftet i 1916 fordi man innså at forskning var nødvendig. Ikke bare trengtes det mer kunnskap om plantematerialet, det måtte også finnes metoder til å utvikle en effektiv og profitabel næring. Men ennå manglet trykket fra myndighetene til å sette i gang en større skogreising her vest.

Skogreisingens gullalder, perioden 1950–1980

Da gjenreisingen av landet tok til i 1945, var skogbruket en nøkkelnæring for å skaffe landet sårt tiltrengte valutainntekter. Dessuten var det fra skogen bygningsmaterialene skulle hentes. Men i Hordaland var det fortsatt små tømmerressurser å utnytte. Allerede i 1937 hadde Skogdirektøren trukket opp linjer for hvordan en storstilt skogreising kunne gjennomføres. Krigen satte en stopper for det videre arbeidet. I 1951 ble det satt ned en skogkommisjon for å utrede hvordan skogressursene på Vestlandet best kunne bygges opp igjen på en rasjonell måte. Kommisjonen laget handlingsplaner for skogreisingen, og staten skulle yte tilskudd. Utover på 1950- tallet hadde de fleste kommunene laget egne skogreisingsplaner.

Løpet var lagt for en sterk satsing på skogplanting. På 1950-tallet ble det plantet ca. 10 000 dekar pr. år i Hordaland, og tallet steg til over 25 000 dekar pr. år i perioden 1966–1972. Deretter falt arealet til ca. 10 000 dekar på 1980-tallet, og har på slutten av 1990-tallet vært nede i 2500–3000 dekar årlig.

Skogen i Hordaland ved tusenårsskiftet

Av et samlet landareal i fylket på 15 600 km2 ligger om lag 59 % over barskoggrensen. På Stord ligger barskoggrensen på ca. 400 moh. I indre strøk, som Røldal, ligger grensen på ca. 800 moh. Av landarealet under barskoggrensen er halvparten, ca. 2,4 millioner dekar, klassifisert som produktiv skog. Produktiv skog betyr at tilveksten er mer enn 0,1 kubikkmeter pr. dekar pr. år.

Et typisk granplantefelt i Hordaland måler mellom 60 og 70 dekar. Plantingene følger ofte rette linjer, som utgjør teiggrenser for eiendommene. Mange steder er det påfallende mangel på sammenheng mellom plantefeltene. Det skyldes for en stor del den komplekse eiendomsstrukturen i fylket, med totalt 10 500 eiendommer, ofte oppsplittet i små teiger.

Sjansene for å treffe på et granplantefelt varierer etter hvor vi er i Hordaland. Regnet i prosent av det produktive utmarksarealet dekker planteskogen 19 % i Nordhordland, 17 % i Midthordland, 15 % i Hardanger– Voss og 7 % i Sunnhordland. Størstedelen av det tilplantete arealet ligger i Voss og i Hardanger, om lag 150 000 dekar. I forhold til tidligere tider er det særlig de midtre fjordstrøkene som nå gror fram som betydelige skogdistrikter. Voss, Kvinnherad, Ullensvang, Lindås, Bergen, Fusa, Osterøy og Kvam har de største granplantefeltene i fylket. Prosentvis mest planteskog har Radøy (38 %), Sund (36 %), Bergen (33 %), Fjell (31 %) og Meland (28 %). Det er minst planteskog (ca. 5 %) i kommunene Sveio, Modalen, Vaksdal, Eidfjord og Jondal.

De siste 70 årene har det produktive skogarealet i Hordaland blitt fordoblet, fra om lag 1,2 millioner dekar rundt 1930 til 2,4 millioner dekar i dag. Bare i perioden mellom 1981 og 1991 var økningen i produktivt skogareal på ca. 20 %. Lauv- og furuskogen står for den største økningen. Populært kan vi si at når et dekar blir plantet til med granskog, sørger gjengroingen for at det samtidig kommer opp to dekar med furuskog og tre dekar med lauvskog. I historisk tid har det neppe skjedd så raske endringer for skogen i Hordaland siden årene like etter svartedauden.

  • Vanlig furu
  • Buskfuru
  • Sitkagran
  • Vanlig gran

De viktigste treslagene i plantefeltene

Furu

Funn av gamle furustubber i myrene fikk enkelte til å trekke den raske slutning at furu måtte være det beste kulturtreet i kystskogbruket. Allerede i perioden 1880 til 1920 ble det satt ut en god del furuplanter langs kysten. Frømateriale fra Voss var dominerende, men det ble også benyttet frø fra Tyskland, Skottland, Finland, Sverige og Øst-Norge. Mange av plantingene fikk en bra start, men etter hvert meldte skogskadene seg, både sopp- og insektskader. Vindsviing, knoppfrysing om høsten og dårlig forveding av skudd var symptomer på at ikke alt var som det skulle. De fleste furuplantingene i kystområdene ble karakterisert som mislykket. I ettertid kan man hevde at dels var skadene knyttet til feil valg av klimaraser, dels til at man plantet på lite egnede steder: for næringsrikt eller for utsatt for vind. Etter hvert ble det nærmest slutt på furuplanting ute på kysten, til fordel for andre treslag.

Buskfuru og bergfuru

Buskfuru og bergfuru er to fjellarter fra Sør- og Mellom-Europa. De ble mye benyttet i skogreisingens tidlige fase, mellom 1860 og 1930. Særlig på skrinn mark og sterkt vindutsatte steder har buskfuru og bergfuru vist seg å være særdeles velegnet. Fram til i dag er det blitt satt ut 15–20 millioner planter i Hordaland. Særlig på øyene med lyngmark i kyststrøkene var det påkrevd å bruke nøysomme og hardføre treslag som var sterke mot saltsprut og vind. Både bergfuru og buskfuru er fremragende arter i så måte. Produksjon av ved til brensel og gagnvirke (gjerdepåler, småtømmer) var hovedhensikten med plantingene. Elektrisitet erstattet etter hvert både ved og torv som hovedenergikilde, og planting av buskfuru og bergfuru i skogbruket gikk tilbake. Senere er de blitt noe brukt i leplantinger.

Vanlig gran

Vanlig gran ble forsøkt plantet allerede på 1860-tallet, og det viste seg snart at den hadde mange fortrinn framfor andre treslag. Særlig i lauvskoglier viste den svært god vekst, med bra kvalitet som tømmer, og den var så godt som skadefri. Både klimaraser fra Mellom-Europas fjellområder og fra Øst-Norge og Trøndelag ble benyttet. Spesielt veksterlig og god kvalitet fant man i gran fra Harz i Nord-Tyskland, i 500–600 moh. er temperatur og nedbør omtrent som i fjordstrøkene på Vestlandet. Produksjonsevnen til gran er tre til fire ganger så stor som for furu og bjørk.

Sitkagran

Sitkagran ble først innført som frø til Vestlandet i 1895, og den ble plantet i et felt på Fløyen i 1900. To gjenværende kjemper fra denne plantingen står fortsatt ved Hestbergveien (mellom Fløyveien og Tippetueveien), med trehøyde på hele 42 og 42,5 meter og diameter på 120 og 105 centimeter (målt i år 2000). Sitkagrana stammer opprinnelig fra vestkysten av USA og Canada, og er et utpreget kysttreslag med fremragende egenskaper: stor og utholdende vekst, sterk mot salt og vindslit. Ved hogst gir det gode tømmerkvaliteter, og treet er også velegnet som råstoff til papir. Et slikt tømmertre for de ytre kyststrøkene hadde vestlandsskogbruket behov for.

 

I dag består ca. 10 % av granplantefeltene i fylket (ca. 50 000 dekar) av sitkagran. Sammenlignet med andre treslag er veksten særskilt god på vindutsatte steder. Mesteparten av sitkagranplantingene er fra 1970-tallet. Av andre arter som har blitt noe brukt i skogreisingen, kan nevnes europeisk edelgran, nobelgran, kjempeedelgran, europeisk og japansk lerk, vrifuru, vestamerikansk hemlokk, kjempetuja og douglasgran, samt lauvtrær som ask, eik, hengebjørk og bøk. Lerk har i de siste årene fått økt interesse på grunn av treets holdbare vedkvaliteter.

Granplanting påvirker miljøet

Jordsmonnet i barskog er surere enn i de fleste typer lauvskog. Det skyldes ulike effekter av strøet, forskjellig vekst og ulike måter å oppta næring fra jorda på. Sammenligninger mellom granplantefelt og naturskog av bjørk viser at det i hovedsak er i de øverste 25 cm man kan spore forskjeller i næringsinnhold og surhet. De øvre jordlagene i granskogen er noe surere og dessuten fattigere på plantenæringsstoffer sammenlignet med bjørkeskogen. En viktig årsak til forskjellene er at treslagene har forskjellige typer røtter. Bjørk og furu har et rotsystem som gjerne går dypere enn hos gran, lenger ned enn 25 cm. I granskogen er store mengder næring bundet i nåler, greiner og røtter, mens det er mindre mengder bundet i jorda. Bjørka har en større andel næring bundet i jorda, mens furu inntar en mellomstilling. Som en følge av større vekst og raskere næringssirkulasjon er vannforbruket i granskogen langt større enn i furu- og bjørkeskog.

 

Når skogen avvirkes, vil mye av næringsstoffene bundet i nåler, greiner og røtter bringes tilbake til jorda, og den blir dermed mindre sur. For skogens langsiktige produksjon er det derfor ikke så interessant om jordsmonnet blir surere i en periode. Det er viktigere å vite om den samlede næringskapitalen i jord og biomasse endrer seg over tid. At det er slike effekter av granplantinger, har vi så langt ingen indikasjoner på. På steder med annen generasjon granskog er veksten minst like god som tidligere.

 

Vegetasjonen endrer seg ved treslagskifte til granskog. De fleste blomsterplanter, lyng, gras og moser får problemer etter som miljøet endres, med surere jord, mindre lys og lavere temperaturer. Når granplantefeltene blir gamle, kan noe av vegetasjonen komme gradvis tilbake. I skogbruket i dag foretas det en langt mer kritisk vurdering enn tidligere av hvor det kan plantes gran. Nye miljøforskrifter forbyr i praksis treslagskifte til gran i edellauvskog, rik furuskog og furuskog på myr. Fra og med 2003 er statlige tilskudd til all skogplanting fjernet.

 

Granplanting har ført til økt innvandring av fugler som leter etter mat i naturskogen, men bruker planteskogen til skjul og hekkeplasser. Plantefeltene med gran kan derfor gi en gunstig effekt på fuglelivet der feltene er små og det er naturskog omkring. Når plantefeltene overstiger ca. 40 % av arealet, synker mangfoldet av fugl gradvis. For større pattedyr, som elg, hjort og rådyr, gir granskog kjærkomne skjulesteder og hvileplasser.

En av sitkagrankjempene ved Hestbergveien på Fløyen

Tvillingene Reine (t.v.) og Frida, syv år, ved foten av en av sitkagrankjempene ved Hestbergveien på Fløyen. (Svein Nord)

Skogkart over Bergen

Bergens Skog- og Træplantningsselskap laget i 1880-årene et skogkart over Bergen som viser hvor stor del av arealet som var tilplantet fram til da (grønt), og hvor stor del som var egnet plantemark (gult). To små lommer med «naturskog» er alt som er angitt – en furuskog på ca. 30 dekar ved Brennhaugen og en bestand på 5 dekar med bjørkeskog på Sandviksfjellet.

Voss omkring 1920

Merking av de trærne som skulle hogges,  blinking, var et møysommelig arbeid som krevde stor skogfaglig innsikt. På bildet ser vi forstmannen og to assistenter, trolig fra Voss omkring 1920.

Mange år etter plukkhogsten kan man fortsatt se sporene etter den gamle skogen i form av tilgrodde stubber

Mange år etter plukkhogsten kan man fortsatt se sporene etter den gamle skogen i form av tilgrodde stubber. (Bjørn Moe)

Oppgangssagen på Torsnes i Jondal

Oppgangssagen på Torsnes i Jondal var i drift allerede før 1563, og har en over 400-årig historie. I skattemanntallet fra 1563 står det at Johannes Lauritzen skattet halvannen daler av sagdriften. Årlig ble det skåret om lag 2000 bord på sagen.

Saging av storfuru på Bjørgo, Voss

Saging av storfuru på Bjørgo, Voss. Furutømmeret som ble saget på oppgangssagene i tidligere tider, var til dels svært grovt. Tidlig på 1700-tallet holdt en vanlig sagstokk 17 tommer i toppen. Store dimensjoner ble etter Merking av de trærne som skulle hogges, hvert mangelvare i nærområdene til sagbrukene.

Hordaland gror igjen: I dag ser vi ikke stien fordi fjellsiden er gjengrodd med tett lauvskog.

I dag ser vi ikke stien fordi fjellsiden er gjengrodd med tett lauvskog. (Bjørn Moe)

Hordaland gror igjen: Husdyr på beite og høsting av utmarka holdt landskapet åpent.

Hordaland gror igjen: Fra nordenden av Bondhusvatnet ser vi svingene til Keisarstigen i den nærmest skogløse fjellsiden. Foto av Knud Knudsen tidlig i 1890-årene. Husdyr på beite og høsting av utmarka holdt landskapet åpent.

Skogplanting på Bakka i Austrheim ca. 1965

Skogplanting på Bakka i Austrheim ca. 1965. Fra venstre: Malena, Kirsten og Harald Bakke.

Fosnøyna, Austrheim

I årene som har gått siden sitkagrana ble plantet, har store områder av Austrheim blitt skogdekt. Sitkagran produserer store mengder kongler, noe som fører til at den sprer seg i utmarka – nå uten hjelp fra mennesker. (Bjørn Moe)

Arealfordeling totalt og arealfordeling for produktiv utmark, Hordaland fylke

Arealfordeling totalt og arealfordeling for produktiv utmark, Hordaland fylke. (Sverre Mo)

Økland, Stord

Fremtidens treslag? Platanlønn ble først innført tidlig på 1700-tallet, og siden da er den blitt plantet som tuntre mange steder. Men platanlønn er ikke som tuntrær flest; den har en enorm evne til å spre seg og til å ta opp kampen med de naturlige treslagene. Vi er i ferd med å få de første skogene av platanlønn, ikke minst rundt Bergen. Foto fra Økland, Stord. (Anders Lundberg)

Fra Melingen i Åsane

Fra Melingen i Åsane. På oversiden av bøen er det tette granplantefelt oppover åssiden. (Svein Nord)

En 150 år gammel gran er felt i Vindberglia, Flatlandsmoen på Voss

En 150 år gammel gran er felt i Vindberglia, Flatlandsmoen på Voss. Februar er en god måned for skogsarbeid. Fra høyre: Josef Istad, Lars Istad og Svein Nord. (Elise H. Schei)

  • Fremstad, E.; Elven, R. 1996. Fremmede planter i Noreg. Platanlønn (Acer pseudoplatanus L.). Blyttia 2:61–78.
  • Frivold, L. H. 1999. Skoghistorie i Norge. Kungl. Skogs- och Lantbruksakademien meddelanden 22:207–236.
  • Gjerde, I. 1993. Skogbruk og fauna på Vestlandet. Betydningen av treslagsskifte for forekomst og fordeling av skogshabitat. Rapport fra Skogforskningen 17/93.
  • Magnesen, S. 2001. Forsøk med ulike bartreslag og provenienser i VestNorge. Aktuelt fra Skogforskningen 1/01.
  • Skogkommisjonen 1951 [red.Andersen,S.]. Innstilling fra Skogkommisjonen av 1951 om skogreising vestafjells. Skogdirektøren.
  • Øyen, B.-H.; Tveite, B. 1998. En sammenligning av høydebonitet og produksjonsevne mellom ulike treslag på samme voksested i Vest-Norge. Rapport fra Skogforskningen 15/98.