Bjørka – brura i skogen

Den hardføre bjørka vokser fort og sprer seg raskt til nye områder; den er på frammarsj både i lavlandet og oppe på fjellviddene. Uten bjørka i fjellskogen hadde det ikke vært mulig å drive stølsdrift her i landet. Når gamle støler ble flyttet til nye områder, hadde det oftest sammenheng med at bjørkeskogen var uthogd i mils omkrets. Når tregrensa i vår tid flytter seg oppover, er bjørka en av indikatorene på det som skjer når den menneskelige påvirkningen på landskapet opphører. Mange har fått en overraskelse etter å ha bygd hytte på «fjellet». Etter noen tiår uten beite kan hyttene en dag være omgitt av tett bjørkeskog.

Bjørk – et nyttig treslag

Bjørka har gjennom tidene hatt mange bruksområder i gardshusholdet. Fordi det i perioder har vært mangel på barskog i store deler av fylket, var bjørk tidligere viktig som byggemateriale. Den ble nyttet både til staver i grindbygde hus og til taktekking. Flekking av taknever i stor og rettstammet bjørkeskog var en viktig del av husbyggingen i eldre tid. Størst betydning har bjørka likevel hatt som ved. Tørr og fin bjørkeved har alltid vært sett på som særlig god ved, selv om brennverdien ikke er så høy som for rogn og lønn. Stølsdriften var fullstendig avhengig av at det vokste bjørkeskog i nærheten, og mye av årsaken til den sterke reduksjonen i antall stølsbruk tidlig på 1900-tallet var mangel på brensel til ystingen.

Det meste av bjørkeskogene i Hordaland domineres av vanlig bjørk, mens den mindre vanlige hengebjørka opptrer oftest som spredte, gjerne opptil 20 meter høye trær. Hengebjørk er et treslag som trives best i sommervarmt og tørt lavlandsklima. Derfor finner vi de store forekomstene først og fremst i det sørøstlige Norge. I Hordaland er hengebjørka vanligst i de indre strøkene, særlig i Voss, Granvin, Ulvik og Eidfjord.

Dvergbjørka danner ofte tette, halvmeterhøye kratt i fjellet og i fjellskogen. Planten er vanligst i fjellene rundt Eidfjord og Ulvik. Den kan også forekomme i lavlandet, men da vokser den gjerne på myr. Slike lokale forekomster finner vi både i Lindås, på Fedje, på byfjellene ved Bergen, på Osterøy og flere steder i de sørlige delene av Sunnhordland: på Stord, på Bømlo og i Etne.

Fjellbjørkeskogen

Fjellbjørkeskogen ligger mellom fjellet og lavlandsskogen. Lavlandsskogen er oftest en furuskog eller en gråorskog. Hvor høyt fjellskogen går, varierer mye fra vest til øst. I de aller vestligste områdene mangler den egentlige fjellskogen, fordi fjellene ikke er høye nok. Her ute vil furuskogen kunne gå helt til topps, bare den får tid nok til å spre seg. Størst utbredelse har fjellbjørkeskogen i de indre fjordstrøkene, spesielt rundt Hardangervidda. Her finnes den i et belte mellom ca.700 og 1050 moh. Hovedgrunnene til den store utbredelsen av fjellbjørkeskog i dette distriktet er de høye sommertemperaturene og et passe tykt snødekke.

I Skandinavia tenker vi gjerne på fjellbjørkeskogen som en skogtype vi finner igjen i store deler av verden for øvrig. Men slik er det ikke: Den store utstrekningen til fjellbjørkeskogen henger sammen med nærheten til havet, og utenfor Norden forekommer fjellbjørkeskogen hovedsakelig på Kolahalvøya, i Skottland og sørvest på
Grønland.

I fjellbjørkeskogen står trærne mer spredt, og de er mindre enn i lavlandet. Det gir mer lys til vegetasjonen, og derfor vil det alltid være et innslag av lyskrevende fjellplanter i fjellskogen. Vegetasjonen varierer ellers mye med fuktighetsforhold og næringstilgang. Svært frodige skoger finnes helst i områder med kalkholdig fyllitt og glimmerskifer, for eksempel i områdene mellom Haukeli, Austmannalia og Valldalen i Odda. Kravstore arter, som tyrihjelm, fjellminneblom, taggbregne, enghumleblom, kvitbladtistel, svarttopp og svartstarr, inngår her i mengder i fjellbjørkeskogen. Vierarter er også vanlige mange steder. Den frodige og tettvokste vegetasjonen av høgstauder er imponerende når vi tenker på hvor høyt til fjells den vokser. Saftige urter og gras er ettertraktet av beitedyr, og i noen områder har sterkt beite ført til tilbakegang for enkelte arter. Et sikkert tegn på sterk beiting er grasdominert bjørkeskog med mye sølvbunke, gulaks og engkvein. Grassortene er i større grad enn urter og lyng tilpasset å kunne tåle et sterkt og vedvarende beitepress.

Bjørkeskog i lavlandet

Bjørkeskogen er vanlig nesten overalt i lavlandet, og den vokser lett opp i vegkanter og på andre steder med åpen mark. Bjørka har inntatt mye gammel beitemark, og både grasmark og lynghei gror igjen etter at husdyra er borte. Her vokser bjørka ofte sammen med furu, osp, selje og rogn. I kampen mot andre treslag kan bjørka etter en tid bli skygget ut; den krever mye lys og taper dermed i konkurransen, spesielt for edellauvtrær på rikt jordsmonn. Bjørka har derfor mye vanskeligere for å danne skog i lavlandet sammenlignet med i fjellet, der det
er fritt fram. Bjørka blir ikke særlig gammel, og dette bidrar også til at den lett fortrenges av furu og andre treslag som kan bli mye eldre. Like fullt finnes det i lavlandet skoger med bjørk som er relativt gamle, og der bjørka tilsynelatende har klort seg godt fast. I de nordvendte liene i Masfjorden er det mer gammel bjørkeskog i lavlandet enn ellers i fylket.

En attraktiv ressurs i bjørkeskogen finner vi i bunnvegetasjonen. I de åpne bjørkeskogene er gjerne blåbær den dominerende planten. Blåbærskog finnes i hele fylket, både i lavlandet og fjellet. Men mange steder i de tidligere åpne bjørkeskogene skyter nye trær opp så tett at det blir for lite lys for blåbær. Om planten finnes, er det vanskelig for den å utvikle bær der det er mye skygge.

Oreskog

I Norge har vi to arter av or: gråor og svartor. Or og bjørk har mange likhetstrekk, de tilhører begge bjørkefamilien, med greiner som bærer egne hann- og hunnrakler. Bjørkeraklene er lange, mens oreraklene er kortere, spesielt hunnraklene («orekongler»). Utbredelsen av gråor og svartor i Hordaland er interessant, fordi de nesten deler fylket mellom seg i et østlig og et vestlig område.

Gråor mangler stort sett vest for Bergen, og om den finnes, danner den bare små bestander litt opp i høyden (200–300 moh.). Øvre grense for gråorskog øker fra 300 moh. i vest til 700 moh. lengst øst i fylket. På samme måte som for bjørka er det sommerklimaet som avgjør hvor høyt opp gråoren kan vokse. Den øvre grensa for gråoren samsvarer med en gjennomsnittlig døgnmaksimumstemperatur for juli på 17,2 ºC.

Svartor krever et fuktig jordsmonn og høye sommertemperaturer, og den finnes derfor bare i lavlandet. Det er sjelden svartor vokser høyere enn 200 moh., og velutviklet svartorskog finnes helst i ytre kyststrøk. Men spredte trær og mindre forekomster er ikke uvanlig i fjordstrøkene. Både svartor og gråor vokser ofte i nær tilknytning til kulturmark, og begge treslagene vokser tidlig til på mark som har vært nyttet som beite eller slått. Oretrærne kan bare formere seg der marka er åpen – i tett skog er det normalt ingen ungplanter. Andre treslag vil derfor ta over for oren når trærne blir gamle og dør. Gråoren blir sjelden mer enn 80 år, mens svartor kan oppnå den dobbelte alderen og vel så det.

I indre fjordstrøk av Hordaland kan gråor danne tette bestander i bratte dalsider, spesielt i bekkedaler og andre steder med fuktig og næringsrik jord. Vegetasjonen her er ofte frodig og dominert av store bregner (strutseving,skogburkne), høgstauder (mjødurt, vendelrot, tyrihjelm, stornesle, skogstjerneblom) eller gras (sølvbunke, skogrørkvein, myskegras). Svartorskog er helst knyttet til relativt flate og dårlig drenerte områder ved næringsrike vann, langs elver, bekker og nær sjøen.

Både gråor og svartor inngår partnerskap med en bakterie som finnes i jorda. Den infiserer røttene til oreplantene, og det utvikles da knollignende utvekster. De er lette å finne dersom en graver i jorda under et oretre. Bakteriene har den egenskapen at de kan binde nitrogen fra lufta og omdanne det til en form som oretrærne kan nytte i stoffskiftet. Til gjengjeld får bakteriene vann og sukker fra trærne, og dermed får begge organismene viktige behov dekket. Nitrogen er ofte en mangelvare i jordsmonnet, men takket være bakterien har oren god tilgang på dette livsviktige stoffet. Oretrær kan derfor lett invadere jomfruelig jord uten nitrogen, for eksempel fersk morenejord, elvegrus og skredjord.

Bakterien er årsaken til at oretrærne ikke trenger å dra inn nitrogenholdige forbindelser – som klorofyll – fra bladene før de felles, og orebladene blir derfor aldri guleller rødfarget om høsten. Orebladene inneholder mellom 2 og 3 % nitrogen, mens blader fra andre treslag inneholder under 1 % nitrogen. Orebladene som felles, fungerer derfor som gjødsel for både trærne og plantene på skogbunnen. Oreskogene er ofte svært produktive, de danner mye biomasse, og det er grunnen til at vi finner svært tett med fugl her.

En ettertraktet ressurs

Ved fra oretrær er velegnet til treskjæring, men har også andre anvendelser: Gråor var under den annen verdenskrig det mest anvendte treslaget til generatorknott som drivstoff for biler! Svartor er mye brukt i feleproduksjon. Med de fine tegningene er den også attraktiv i panel og kjøkkeninnredninger. Bjørkeved er mye brukt til møbler, verktøy og redskaper. I eldre tid var bjørkenever en viktig og etterspurt vare til taktekking – sju lag med bjørkenever måtte det legges, før torva kom på for å holde nevra på plass. I dag er også bjørka etterspurt – som ved – og spesielt i perioder med høye strømpriser.

Bjørkeved er regnet som den fineste fyringsveden, med langt høyere salgsverdi enn or. Det har nok ikke bare å gjøre med brennverdien, men også med symbolverdien. Tørr, fin bjørkeved lukter godt når den spraker i peisen, og den hører med i den norske livsstilen.